---

Ingress:

Stjernen Don Lockwood finner seg akkurat i overgangen mellom stumfilm og talefilm. Det blir en overgang han må mestre, ellers er han ferdig. Midt opp i dette dukker den unge kvinnen Kathy Selden opp i livet hans. Hun setter ham på plass på en slik måte at han faller pladask for henne...

Anmeldelse:

Filmen starter passende med to karer og en kvinne står med gule regnfrakker og svarte paraplyer i striende rein og synger låten 'Singin in the rain'. Selve handlingen begynner med at vi får se mange stjerner som samler seg i Hollywood på en premiere av den største filmen i 1927. Aftenens store stjerne er Don Lockwood. Han startet tidlig som en synge og dansemann og forsøker seg også i filmbransjen etterhvert.

Først begynner han som stuntmann og får senere også prøve seg som skuespiller. Etter premieren møter han tilfeldigvis den unge damen Kathy Selden som virkelig setter stjernen på plass med å si at hun ikke bryr seg om filmer. Hun tilføyer raskt at om du har sett en så har du sett dem alle. Slik oppførsel er ikke Don vandt til og han finner ut at han begynner å falle for denne kvinnen...

'Singin' in the Rain' er en underfundig blanding mellom romantikk, musikal og komiske elementer. Vi får også en del kunnskap med på kjøpet om filmhistorien gjennom filmen. Det hele begynner med at Don Lockwood er med i en stumfilm og talefilmen introduseres i et lite klipp. For oss nordmenn er det også artig at Shakespeare og Ibsen nevnes i samme åndedrag som kvalitet innenfor teaterstykker.

Gene Kelly kommer virkelig til sin rett i denne filmen og spiller hovedrollen med en sjarm og utstråling som få er unt å gjøre etter ham. Med seg på laget har han Donald O'Connor, som Cosmo Brown, som også er et danse- og sangtalent. Debbie Reynolds er Dons dame i filmen og gjør en fin rolletolkning i så måte. Jean Hagen er også god som den nesten ubrukelige stjerneskuespilleren som bare ser pen ut.

Det er fornøyelig å se på alle de gode og koordinerte sang og dansenummerne. Alt sitter som et skudd. Vi kjenner jo også igjen den klassiske scenen der Gene Kelly synger tittelmelodien og danser i gaten med stormene regn. Det er imponerende lange scener i dansenummerne uten klipp som nok må ha vært en lidelse for innspillingscrewet. Men heldigvis gir det alt en ekstra dimensjon. Det lages nesten ikke musikaler nå for tiden, og ihvertfall ikke i kombinasjonen sang og dans, som denne klassikeren. Jeg føler at filmen klarer seg mesterlig, selv 50 år etter at den ble laget.