|
Anmeldelse av Prinsessebruden [ The Princess Bride ] - Film (1987)
|
Film: The Princess Bride (1987)
Aldersgrense: 10 år
Kategori: Eventyr, Komedie, Fantasi, Romantikk
Land: USA
Regi: Rob Reiner
Spilletid: 98 min
Mediarating:
 4.9 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (31 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Eventyrlig moro
Publisert: [ 3. August 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Prinser, prinsesser, kjemper, spanjoler, sjørøvere og spesialeffekter fra andre halvdel av åttitallet blandes sammen i et salig og høyst fornøyelig kaos. |
||||
|
Anmeldelse: Beklager det dvaske ordspillet anmeldelsestittelmessig, men kreativiteten gikk i stå. Heh. En liten gutt er sjuk, og bestefar er på plass for å fortelle eventyr. Han leser om kongeriket Florin med sin dødssjuke konge, sin motbydelige prins Humperdinck og en romanse mellom den lokale baben Buttercup og gårdsgutten Westley. Men så blir Westley tatt til fange og drept av sjørøvere, og nevnte prins Himperdinck ser sitt snitt til å forlove seg med Buttercup mot hennes vilje. Men oppi det hele blir Buttercup plutselig tatt til fange! Prinsessebruden er en kollasj av over- og underspilling, sett som ser ut som teaterkulisser, logiske brister og klisjeer og stereotypier nok til å få begeret til å renne over. Så hvorfor femmeren? Hvis jeg nevner at regissør Rob Reiner i tillegg står bak den udødelige parodien This Is Spinal Tap, går det kanskje an å forestille seg. Prinsessebruden har blitt ei ynglekasse for sjølironi, og satiren blomstrer som ugras i et blomsterbed. Og det er helt herlig! Enkelte av sketsjene er oppi Monty Python-standarden, og scena der de blir angrepet av en R.O.U.S. - Rodent Of Unusual Size - ser nesten ut som om den er saksa direkte ut fra Peter Jacksons mørke fortid som splatterfilmregissør. Episke replikker, i det hele tatt god humor jevnt over, og akkurat så spennende at unger òg kan like det, gjør at Prinsessebruden vant hjertet mitt, altså. Likevel er det deler her som gjør at jeg spør meg sjøl om hvor seriøst det egentlig er ment. Ta kjærlighetsscenene, da. Filmen tatt i betraktning ellers, gjør jo at jeg tar dem med ei klype salt, men de virker liksom så høytidelige, men akk så svulstige, oppi alt det øvrige bullshittet. Det samme gjør scenene vi stadig vender tilbake til som involverer den sjuke ungen og bestefaren hans. Er det meninga at det skal være så... klisjé uten den humorøse undetonen resten av filmen sverger til? Men bevares. Innenfor den snevre kategorien middeladerkomedier kan jeg på stående fot bare komme på Monty Python and the Holy Grail som jeg har likt bedre, så dette når rimelig høyt opp, altså. Så får det heller bare være om spesialeffektene er litt utdaterte. |
||||
