Donald Duck har bursdag og har fått en stor gave fra Sør Amerika. Han pakker ivrig opp pakken og det viser seg at den inneholder flere pakker. I den første pakken finner han en filmfremviser. Han begynner å se på filmen som følger med. Filmen tar oss med til sydpolen hvor vi treffer pingvinen Pablo. Pingvinen drar til Sør-Amerika hvor vi får fortalt flere andre historier. Etter å ha sett filmen pakker Donald opp enda en pakke og der finner han en bok om Brasil. Han blir involvert i boken og treffer sin venn i papegøyen Joe Carioca. Neste gave inneholder en bok om Mexico hvor de finner de hanen Panchito. De er nå tre lystige fyrer med fargeglade sjal og du finner dem under sombreroene. De er de tre cabelleroene...

Filmen oppleves ikke som noen vanlig film. Den er sydd sammen med en del kortfilmer. De korte filmene har ikke handling å snakke om. Man forsøker å spille på å vise fram det eksotiske med Sør-Amerika. Men etter dagens info opplever man at verden er så liten at dette har man sett før. Med andre ord virket nok dette mer imponerende og fortryllende i 1945 da det ble laget. Tradisjon tro inneholder dette mange sanger. Musikken er god sør-amerikansk musikk som filmen også ble nominert til Oscar.

Denne filmen inneholder også noen klassiske scener som jeg har sett i andre sammenhenger. Blant annet gale hakkespetten som synger en veldig catchy sang bestående nesten bare av lyder. Vi snakker ikke om Hakke Hakkespett, men det er ikke langt unna og han er akkurat like gal. Det er imponerende med blandingen av ekte film og tegnefilm. Man benytter blant annet vanlige skuespillere på 'ekte' film inni tegnefilmen. Disney har alltid vært langt framme på teknologi og dette skal være første gang man benyttet dette trikset. Det er utrolig at en kunne gjøre dette i så tidlig som 1945. I senere tid har også Disney benyttet dette i blant annet klassikeren Mary Poppins.

Til tross for sin teknikk er det nesten rart at man kan kalle dette en Disney-klassiker, men det er nok gjort for å tjene penger. Dette leverer litt ujevnt til Disney å være. Man finner de første kortfilmene i begynnelsen om pingvinen og det flygende eselet som litt interessante. De holder Disney-standard, men resten blir for rart og usammenhengende. Det hele blir litt kjedelig i lengden. Og det til tross for sin beskjedne lengde. Filmen framtoner seg som et lappeteppe av scener som såvidt henger sammen. Om dette passer for barn vet jeg ikke. Man lærer kanskje noe, men det spørs om de vil klare å leve seg inn i filmen. Men om man er glad i sanger og musikaler er dette en film man kan vurdere å plukke opp.