---

Ingress:

Walt Koontz er en skikkelig machomann som også er veldig populær hos damene. Han er på hils med alle i sitt nabolag. Etter at han skjøt en raner ble han en helt i nabolaget. Naboen Rusty derimot er noe Walt avskyr på det groveste. Han er en glamorøs drag-Queen, som mener Walt lider av homofobi. Han har også mange transvestittvenner som kommer på besøk til stadighet og det plager Walt. En kveld er det et gangsteroppgjør i leilighetskomplekset der Walt bor. Han våkner av skuddlyder og strømmer til for å hjelpe. Men på veien blir han rammet av et slag. Han får han livet snudd totalt på hodet. Den en gang så tøffe mannen er forvandlet til en hjelpeløs grønnsak. Han må trene opp igjen kroppen sin og går til fysioterapeut. For å gjenvinne taleevnen blir han anbefalt sangtimer. Han tvinges da motvillig til å spørre naboen Rusty om hjelp. Dette blir innledningen på et merkelig forhold mellom de to motpolene.

Anmeldelse:

Det å få slag er ingen enkel sak. Kroppen blir fremmed og man må trene opp igjen all motorikken igjen. Det er ikke så ofte man får portrettert en slik problematikk Hollywood-film. Til tross for dette uvanlige temaet er ikke historien særlig original, men filmen virker da i det minste litt troverdig. Vi har sett mange ganger at motpoler som kommer sammen på film, og det er ikke så veldig mye nytt denne gangen. Man forsøker selvsagt å gjøre en ny vri, men lykkes ikke veldig godt i sitt forsøk.

Philip Seymour Hoffman er en fantastisk skuespiller og han gjør en super rolle som den homsete drag-Queenen. På papiret synes jeg det hørtes ut som en god ide å kjøre ham opp mot selveste Robert De Niro. Og det fungerer langt på vei, og De Niro spiller godt som slagpasienten Walt, men han faller litt i skyggen av Seymour Hoffman. Det kan selvsagt være på grunn av den forskjellige energien det er i de to så vidt forskjellige rollene. Til De Niros forsvar er det nok veldig vanskelig å skulle spille en salgpasient.

Både manus og regi er ved Joel Schumacher. Han har levert gode filmer som 'Falling Down', '8MM' og 'Phone Booth'. Flawless er dessverre litt unna den ligaen, men er langt på vei et realistisk drama. Filmen viser at det ikke hjelper bare med realisme. Konseptet for filmen virket kanskje bedre før man gjennomførte det. Det glimrer dessverre ikke helt av denne filmen og man føler den blir litt trist og kjedelig.

Dette er nok en de filmene som fort blir glemt til tross for castingen. Jeg husker ikke at denne filmen gikk på kino og det var bare tilfeldigheter at jeg plukket denne opp i en DVD-butikk. Som dedikert Robert De Niro-fan var dette noe jeg måtte ha. Dessverre ble ikke Flawless noe favoritt i mine øyne. Energien i filmen er lav og den snor seg såvidt framover. Selv om Philip Seymour Hoffman er flott å se på og De Niro fungerer greit, er ikke dette nok til å redde filmen alene.

Konklusjon
Har gitt denne filmen flere forsøk uten å helt greie å adoptere den. Det er også litt vanskelig å skulle sette karakter på dette som faller mellom karakterene tre og fire. Realismen er tilstedeværende men det blir dessverre ikke stor filmmagi. Flawless er som du kanskje har forstått ikke den 'Feel good'-filmen jeg hadde håpet på, men mer et sørgelig drama, og det er vanskelig å få slikt til å fungere. Slutten er dog noe mer interessant enn begynnelsen. Filmen er ikke noe for majoriteten av filmseere. Men om man liker filmer med sterke homotoner, slagpasienter eller motsetninger mellom dem, kan man gi denne filmen et forsøk.