|
Anmeldelse av Til siste åndedrag [ À bout de souffle ] - Film (1960)
|
Film: À bout de souffle (1960)
Kategori: Thriller, Drama, Romantikk, Kriminal
Land: Frankrike
Regi: Jean-Luc Godard
Spilletid: 90 min
Mediarating:
 4.9 av 6Keyword:
Neo-noir
|
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (12 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Friskt og fransk
Publisert: [ 7. September 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Jean-Luc Godards À bout de souffle var blant filmene som bante veien for den nye franske bølgen, og jaggu har det ikke blitt en stilig film og. |
||||
|
Anmeldelse: Vi er i Paris på femtitallet. Michel har nettopp stjålet en bil, skutt en politimann og forelska seg i amerikaneren Patricia. Mens etterforskningsnettet gradvis snører seg rundt om ham, prøver Michel å sjarmere Patricia, som ikke er klar over hva elskeren hennes egentlig har gjort. Hvis det fins et frankofilt menneske der ute som ikke har fått med seg denne, veit de hva de har å gjøre. Det franske språket, Paris i svart-hvitt, sigaretter, menn med hatt, kafeer, smooth jazz som bakgrunnsteppe... jeg mener, strengt tatt trenger man ikke å være frankofil engang for å like dette. Klippinga er òg ganske spesiell. Teknikken jump cuts blir tatt hyppig i bruk, og det føles både eksperimentelt og friskt. Det hele er i tillegg satt til et usedvanlig manus som veksler mellom å være slående intelligent og så oppriktig corny at det bare blir fantastisk. Jeg veit liksom ikke helt hva jeg skal sammenligne humoren i denne filmen med, for den er liksom så innmari særegen. Jeg ser igrunn lett for meg at det er sånt du enten ler deg forderva av, eller sitter og himler med øya over. Sjøl har jeg erklært meg fan, så når det gjelder det komiske har jeg ingenting å utsette på. Derimot er det mot slutten at jeg syns denne begynner å slite litt. Dramatikken greier ikke å dra seg opp mot å bli spennende nok, og det hele kuliminerer i et slapt anti-klimaks der jeg blei sittende igjen uten helt å skjønne hva som var meninga med det hele. Altså, så klart kan det jo bare være meg som ikke er vant med å se såpass gamle filmer, for det er tross alt noe ganske annet enn å se filmer anno i dag, men jeg likte liksom begynnelsen og midtpartiet så veldig mye bedre. Hadde denne filmen bare holdt på komikken gjennom hele, og ikke prøvd seg på gravalvor helt på tampen, trur jeg faktisk det kunne fungert bedre. Skjønt, hvem er jeg til å kritisere. Det er vel en grunn til at Jean-Luc Godard er en av våre mest bejubla filmskapere. Og sjølve stilen og uttrykket her er bare så ufattelig kult at jeg skal ikke være så altfor gnien på karakterskalaen. Dessuten er jo Michel sikkert en av de råeste filmkarakterene noensinne. |
||||
