Fred og Emily lever noen kjedelige liv i London. De har også dårlig råd, men en dag får penger fra en rik slektning for å realisere sine drømmer. Det gjør at de drar på cruise og oppfører seg som om de skulle vært rike. Men reisen og rikdommen går dem til hode og gjør at de glemmer sin kjærlighet for hverandre...

Dette bygger på en bok av Dale Collins. Konseptet er veldig enkelt at et par reiser på cruise og glemmer helt sin kjærlighet for hverandre og går etter andre maker. Kanskje til og med litt for enkelt å basere en film på, men Hitchcock forsøker å legge inn tvister under veis slik at dette skal bli mer severdig.

Dette gir seg ut for å være komedie. I en scene forsøker vår mann ved en feiltakelse å stille klokken etter heisen. Dette er nok en spøk som fungerte bedre på begynnelsen av 1930-tallet enn den gjør i dag. Det er heller ikke så morsomt når man trekker i teppet som en dame står på eller når tre stykker går i gåsegang på linje. Det er med andre ord litt for dårlige og spede forsøk på å være morsom. Jeg tror heller ikke det gikk gjetord om hvor morsom den var. Man må være ganske så sær for at filmen skal falle i smak.

Til Alfred Hitchcocks forsvar kan man blåse det hele under teppet med at mannen lagde utrolig mange filmer på denne tiden. Da vil det nok være en del prøving og feiling. Ikke alle filmer har samme kvalitet heller. Men rent håndverksmessig er ikke dette så ille med tanke på fotoarbeidet. Lyden er dessverre også noe å trekke filmen på. Den er langt i fra god nok.

Filmen skifter litt sjanger litt i hytt og pine. I det ene øyeblikket skal det virke morsomt for å det neste skifte til melodrama for så å gå over til drama. Dette er med andre ord veldig utypisk film for Hitchcock å være. Dette vil bare anbefales for Hitchcock-fans og føles bare tidvis interessant. Slutten er dog ganske god, og er langt bedre enn begynnelsen. Dette redder filmen litt inn igjen fra å bli total katastrofe. Om bare resten av filmen kunne vært slik, da kunne dette blitt virkelig severdig.