En ny B-gjengen-aktig bande er på ferde i byen og de har med seg en stor sterk kjempe. De ledes av en erkeskurkleder alla James Bond-universets Blofeld. De som blir satt inn for å fakke banden er ingen ringere enn våre venner fra Politiskolen: Hightower, Tackleberry, Jones, Callahan, Hooks, Lassard, Fackler, Proctor, Harris, Proctor og Eric Lassard. De gjør det selvsagt i kjent stil...

Dette er overspillingskomikk på lavt plan. Men dette må være artig for barn da i sin nesten tegneseriekarakterstil og banale morsomheter. Her er morsomhetene av slaget at man faller av stoler, sklir på blyanter og blir sprayet full av maling. Det hørtes kanskje morsomt ut eller? Jeg kan huske at jeg nok elsket dette som barn, men dette gjensynet skulle jeg kanskje vært for uten.

Men det er en viss nostalgi er det i å se dette. Det er litt spesielt å se at elendige filmer kunne slå an så til de grader som de gjorde den gangen. Dette er komikk som nesten ikke fungerer lenger. Man driver nesten bare å sliter og river seg i håret fordi det blir for dumt. Eksempelvis ser vi noen som forsøker å hacke på PC-en og ikke har koden, ja er vel da mer logisk enn at når man slår litt på skjermen så slipper man inn uten koden.

Det jeg derimot liker med denne filmen er måten de kjente karakterene, som vi kjenner så godt etter hvert, blir introdusert en etter en. Det er spennende å se hvem som er med av de gamle gutta. Vel er karakterene greie, men de har nok dessverre forspilt sin rolle i de andre filmene. Det er ikke så mye mer å hente i film nummer seks. Det eneste som slo litt an var Jimi Hendrix parodien til Michael Winslow.

Jeg må si at slutten er litt bedre enn begynnelsen av filmen. Og det tar seg litt opp både i underholdningsverdi og terningkast på denne filmen. Men dette er såpass dårlig at det ikke slipper unna med annet enn et hederlig terningkast to og er nede og lukter på eneren i enkelte sammenhenger.