|
Anmeldelse av American Psycho - Film (2000)
|
Film: American Psycho (2000)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Grøsser, Action, Thriller
Land: USA, Canada
Regi: Mary Harron
Spilletid: 101 min
Datoer:
| 2000-05-26 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.4 av 6 |
|||
|
Serie: American Psycho | American Psycho II: All American Girl (2002) | American Psycho (2000) |
||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (42 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Symbolikk, satire og ultravold i skjønn forening
Publisert: [ 15. September 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Christian Bale er en moderne, amerikansk utgave av Alex DeLarge i dette absurd underholdende voldseposet. |
||||
|
Anmeldelse: Vi møter Patrick Bateman, en ung, kjekk, rik, karismatisk og på alle måter vellykka finansmann av noe slag. Men bak hans nær perfekte ytre, skjuler det seg, tradisjonen tro, en mørk hemmelighet. Når ingen ser på, liker han nemlig å drepe og partere intetanende mennesker, enten fordi han er sjalu eller misunnelig på dem, eller fordi han bare har lyst. Mest det siste, egentlig. Jeg blir oppriktig skremt av meg sjøl, men helt ærlig: dette er akkurat den typen film som jeg blir underholdt langt nedi ryggmargen av. Men så er for så vidt også American Psycho bygd opp på en nettopp særdeles underholdende måte. Det musikalske bakteppet består i hovedsak av fengende rockeklassikere, som Huey Lewis and the News og Genesis, også i de verste blod og gørr-scenene. Dessuten er Christian Bale så sinnssykt perfekt og sympatisk i hovedrollen at man ikke kan la være å la seg rive med. Sånn sett minner denne en del om sin fellow filmperle A Clockwork Orange. Begge har en klin gæren, men akk så sjarmerende sosiopat i førersetet, og begge føkker med huet til seerne så vi faktisk syns det er gøy og fengende å overvære deres ultravoldelige eskapader. Men for all del: dette er så mye mer enn bare rein underholdning. Filmen er sterkt satirisk og kritisk i måten den framstiller åttitallets jappere på. Mot slutten vrir den seg til og med over i et så virkelighetsfjernt og surrealistisk perspektiv at med mindre man er villig til å ta den for det den er, kan den nettopp oppleves som for utroverdig. Men her er budskapet viktigere enn sjølve framførelsen, og filmillusjonen brytes. Vi blir mint på at vi sitter og ser en film, og at det er en avstand mellom det som skjer på skjermen og det som skjer i sofaen eller stolen eller senga eller gulvet eller hvor enn man måtte befinne seg. Ikke nødvendigvis noe negativt, men filmen tøyer sine egne grenser i forhold til hvor langt den vil dra satiren og kritikken sin. Og igjen; dette kan altså oppleves som altfor kunstig av noen. Sjøl syns jeg det var et stilig grep, men det skaper jo definitivt avstand. Og det er igrunn umulig å forklare det noe mindre vagt uten å spoile noe, så dere får bære over med meg. Og siden jeg føler at jeg ikke fikk det godt nok fram tidligere: HERREGUD, CHRISTIAN BALE ER FANTASTISK!! For så vidt generelt, men denne filmen er et prakteksempel i så måte. Han er den kule, avslappa og så smått sleske kameraten alle digger, men det geniale er det at han ikke forandrer seg stort når han omformes til psykopaten filmen er oppkalt etter. For ham er det å drepe like naturlig som det å høre på musikk - noe som gjenspeiles eminent i det at han gjerne snakker ut i det vide og breide til ofrene sine om det og det albummet han hører på idet han er i ferd med å begå ugjerningene. Det er òg et punkt i filmen hvor han blir helt desperat, og også det takler han med ståkarakter og vel så det. Dessuten inneholder filmen noe fiffig symbolikk med masker og alt. Kult, kult, veldig kult. Et kjapt søk på Google, viser at American Psycho, både bok og film, har blitt hata og elska siden de kom. Den er nok noe for spesielt interesserte, men sjøl digga jeg den. Nå er jo sikkert noe av filmens metabudskap nettopp det å vise at man i dagens samfunn nettopp syns groteske drap er underholdende og, men skitt au. |
||||
