|
Anmeldelse av Departures [ Okuribito ] - Film (2008)
|
Film: Okuribito (2008)
Kategori: Drama
Land: Japan
Regi: Yojiro Takita
Spilletid: 130 min
Datoer:
| 2009-12-26 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.5 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (22 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Like poetisk som et haikudikt
Publisert: [ 20. September 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Østens trang til å lage lyrikk ut av alle tings forgjengelighet, manifesterer seg også på filmlerretet. Departures er et strålende eksempel. |
|||
|
Anmeldelse: Daigo Kobayashi er profesjonell cellist i et orkester. Uten forvarsel blir derimot orkesteret en dag oppløst, og han blir tvunget til å se seg om en etter en ny måte å skaffe penger på. Han flytter sammen med kona si tilbake til hjemstedet, en søvnig småby, der han kommer over en annonse for noe han trur er et reisebyrå. Han blir ansatt med det samme, bare for å oppdage et stillinga er som en som klargjør de døde til kistene - en jobb som blir sett på som et voldsomt tabu i Japan. Departures er en langsom og tålmodig film som likevel og til tross for sin egentlig ganske drøye spilletid, aldri blir kjedelig av den grunn. Tvert imot har den blitt sår og vakker, og krydra med komiske detaljer som gjør dette til en film som er langt mindre pessimistisk enn hva den lett kunne ha blitt. For her handler det om liv, død, familieforhold, kjærlighet og i det hele tatt de store tingene; kort sagt temaer som vi altfor ofte ser bli blåst opp til svulstige proporsjoner av Hollywood, men det er på dette området jeg trur vesten har noe å lære av asiatisk filmindustri; kunsten å gå rolig fram uten snarveier, og forholde det enkelt. Departures er en film som ikke er ute etter å forskjønne noe som er vakkert fra før av; her vises den stille elegansen i en type overgangsseremoni akkurat som den er. Filmen lar handlinga tale for seg uten noen billige nødløsninger. Og la oss nå ikke glemme å sette den inn i et samfunnsperspektiv; som nevnt er det å jobbe med døde mennesker sett på som tabu i Japan, noe som gjenspeiler seg i en av replikkene til kona til Daigo idet hun finner ut hva han jobber med, som går noe lignende, "ikke rør meg; du er uren." At filmen dermed likevel greier å gjøre noe som blir sett på som urent i et samfunn til noe inderlig poetisk og nydelig, er en stor seier for regissør Yojiro Takita. Denne filmen er ikke i første omgang handlingsdrevet, noe som gjør at den nok ikke passer for alle og enhver. Det er på de finstemte og underliggende følelsene at fokuset ligger, og der ligger det godt. Filmen blir aldri påtrengende, men sniker seg nesten umerkelig inn i underbevisstheten til seeren. Nydelig symfonisk bakgrunnsmusikk, komponert av mesteren Joe Hisaishi som fra før av står bak soundtrackene til blant annet flere Studio Ghibli-produksjoner, bygger oppunder den spesielle stemninga. Som sagt er nok ikke dette for alle, men alle som likte filmene til for eksempel Thomas McCarthy og vår egen Bent Hamer, har bare å glede seg til denne utsøkte filmperlen fra Japan. |
|||
