Daniel og Ronny er to gode venner som er ute å søker med en metalldetektor. Det er noe de pleier å gjøre mye som en hobby. Og når de denne dagen er ute å søker, finner de et sølvsmykke der det står inngravert navnet Janne på. De bestemmer seg for at de må prøve å finne eieren. Ronny driver lokalradio og utlyser der for å forsøke å finne eieren. Etter kort tid Daniel i kontakt med eieren av smykke som viser seg å være en pen og skikkelig jente som han faller for. Han ber henne med ut og det ene leder til det andre, men ting er ikke så enkelt som det ser ut som...

Detektor skildrer flere ting man har et forhold til i livet. Det gjelder mor til sønn relasjon, der mor ikke vil gi slipp på sin gutt som begynner å bli klar for å flytte ut. Jeg kjenner meg godt igjen i en del av karakterene, selv om de er veldig spesielle. Men de er spesielle på en sær måte, og likevel aksepterer man dem som reelle. Dette er litt typiske Erlend Loe-karakterer, som han er dyktig på å formidle og å gjøre interessante. Det er med andre ingen bombe at Erlend Loe står bak manuset, og det er også noe av det aller beste med filmen. Du får en realtivt kompleks historie med mange rike rollefigurer. Alt er vinklet fra Daniel. Det er relativt mye som skjer, og du rekker å bli kjent med mange rollefigurer på kort tid. Elsker fortellerteknikken og at Erlend Loe viser at han kan mer enn bare bøker.

En av rollefigurene som er fremtredende i tillegg til hovedrollen er Ronny. Han skal alltid fortelle om sine utrolig sære drømmer av litt erotisk art. Ronny vil alltid at bestekompisen, Daniel, skal analysere drømmene hans, siden han er psykolog. Og hvem er da bedre enn selveste Harald Eia i akkurat denne rollen som den litt snåle Ronny. Han gjør den rollen til fingerspissene artig og veldig Harald uten at han blir en overspilt karakter. Mads Ousdal spiller den unge psykologen Daniel, som driver egen praksis og som fremdeles bor hjemme. Hans mor er mesterlig spilt av Hildegun Riise som bare er perfekt i rollen som den voldsom moderlige kvinnen som tror hun alltid vet det beste for sin sønn.

Men dette er også en film der birollene også briljerer. Her treffer vi Kristoffer Joner som den kriminelle satanisten som er en veldig jævlig råtass som går i terapi for å slippe fengsel. Og som en spesiell privatetterforsker finner vi Sverre Porsanger som har samebakgrunn. Han har valgt yrket på grunn av alle damene han møter. Jeg skal ikke røpe resten av det frodige karaktergalleriet der vi treffer gode skuespillere som Jon Øigarden, Svein Sturla Hungnes, Marian Saastad Ottesen og Silje Salomonsen.

Filmen har et bra register og underholder stort. Mystikken er bra maskert i filmen, og det er alltid en ny sti å følge. Alt glir forbi deg. Som i livet blir ikke alt som de hadde tenkt. Det er veldig vanskelig å forutse helt hvordan filmen vil slutte. Jeg skal ikke avsløre noe annet enn at dette har en slutt som står i rettferdighetens navn i omtrent beste Taken-stil (Liam Neeson). Nå tenker jeg det er det nok mange der ute som ble litt 'teaset'. Jeg lover deg at du vil mores av filmen om du har litt kunnskap om psykologer eller livet generelt sett. Det er så mye å oppdage og jeg ble nesten litt overveldet da jeg så filmen på kino.

Dette er multikunstneren Pål Jackmans første spillefilm, og han viser at han er en regissør å regne med. For mange var dette begynnelsen på noe nytt og friskt innenfor norsk filmkomedie. Ikke bare er manuset bra, men det brukt mye gode filmtekniske triks for å krydre resultatet. Dette gir mange gode betraktninger og man blir bare sugd inn i filmen. Den klarer mesterstykket å være sterk og morsom på samme tid. Det og mer til gjør dette til en av de helt klart beste filmene laget i Norge rundt 2000-skiftet. Detektor har klart seg veldig bra gjennom årenes løp. Fra meg kommer en sterk anbefaling for en film som har hele pakken.