Jomar Henriksen er en mann som akkurat har passert sine 30 og bor ved et skitrekk i Trøndelag. Han lider av sterke psykiske problemer som han forsøker å holde i sjakk med å drikke sprit og knaske tabletter. En dag bestemmer han seg bare for å dra fra stedet han bor på for å finne tilbake til familien sin. Han pakker en kanne bensin og en med sprit på snøscooteren og setter avgårde nordover...

Til tross for denne filmens er såre enkle konsept fungerer dette som en kule. Vi betrakter en mann som er veldig langt nede og hans reise på vei nordover. På sin vei skjer det ikke så mye, men han treffer på en hel del sære mennesker som bor i isødet hvor han befinner seg. I og med at han er på gjennomreise er det ikke mye man blir kjent med hver av menneskene han møter, men man føler man vet hvordan de er likevel. Noen ganger er karakterene så artige at man føler man ikke får nok av dem gjennom filmen, noe som i seg selv er et godt tegn når en lager slik film.

Erlend Loe står for manuset og det er veldig velskrevet. Det er mye fortellermessige grep som er gjort her for å få dette til å flyte så godt som det gjør. Dette er ispedd en herlig humor som er veldig typisk for Loes frodige forfatterskap. Jeg kan komme med en del eksempler, men dette er noe som helst skal oppleves selv for å se hva vi virkelig snakker om. Filmen er også litt kort med sin spilletid på litt over en time så her vil du ikke ha avslørt så mye på forhånd. Tro meg på at dette er en film som nok vil falle i smak hos de fleste som liker litt absurde komedier.

På de tekniske aspektene er det også mye bra. Fantastisk foto i et flott snølandskap blir dette pent å se på. Musikken er noe utradisjonelt. Man ville her kanskje ventet seg noe urnorsk musikalsk sett, men vi får servert countrymusikk som passer ganske så bra inn i denne filmen der vår hovedperson er som en snølandskapets cowboy. Skuespillet er også glimrende gjennomført med Anders Baasmo Christiansen i spissen. Han gjør sin kanskje beste rolle noensinne og denne prestasjonen høstet også lovord selv langt utenfor Norges grenser. På regi finner vi Rune Denstad Langlo som fra før bare har laget dokumentarfilm og han gjør med andre ord her en brakdeby som spillefilmregissør.

Filmen er som sagt smidd over en enkel lest men det er mer en nok dybde å ta av. Her beskriver man livet til en kar som ikke har det så enkelt og han møter mange andre forskjellige skjebner på sin vei. Det er mange som sliter med psykiske problemer i vårt samfunn og det føles greit å ta opp slike ting og på samme måte ikke bli for seriøs med dette temaet. Om du lurte så er dette som en roadmovie bare i et snølandskap uten road selvfølgelig. Filmen føles som både trist, morsom og sjarmerende. En god norsk film som jeg ikke kan annet enn å anbefale.