Handlingen begynner der den forrige filmen slapp. Etterforskeren Doyle har fått permisjon fra politiet i New York for å fakke narkokongen Alain Charnier. Doyle reiser til den franske byen Marseille for å jakte. Men alt like lett som forrige gang han var i byen. Fransk politi er nemlig skeptiske til amerikanske politimetoder. Han blir skjøvet ut i kulden av det franske politiet etter noen feilgrep. Han må dermed fortsette etterforskningen på egen hånd, noe som nok er mye farligere enn Doyle noengang hadde drømt om...

Dette er oppfølgerfilmen til den relativt populære filmen French Connection fra 1971. Men den ble langt fra så populær som sin forgjenger og spilte bare inn en fjerdedel av det den første filmen gjorde. Kritikerne var imidlertid greit fornøyd med filmen og den fikk mange firere blant de norske store avisene.

Man har ikke like mye kjøtt på beinet i denne filmen og det merkes. Filmen er litt annerledes enn den første. Man får en litt ny greie innenfor de samme rammene som man fikk i første omgang. Men denne oppfølgeren føles som litt dystrere og famler av og til litt i mørket. Man føler også at underholdningsverdien er gått en del ned fra forrige film. Heldivis er realismen gjort godt nok til å engasjere at du engasjerer deg litt i filmen.

Gene Hackman hopper for andre gang inn i rollen som den amerikanske politietterforskeren Doyle. Han gjør seg også denne gangen bemerket med stødige skuespillerprestasjoner og ble nominert til både BAFTA og Golden globe for sine prestasjoner. Her får han brynt seg på rollen som ufrivillig narkomane politimannen, noe han klarer veldig godt. I en annen viktig rolle treffer vi igjen Fernando Rey som også spilte i den første filmen som narkobaronen Alain Charnier.

Fotoarbeidet virker veldig rått også i denne filmen. Filmen forsøker å formidle en realisme og dette langt på vei. Musikken er veldig typisk 1970-talls og litt syretrippaktig. John Frankenheimer står for regi og det gjør han ganske så greit. Manuset er ikke like godt som det første og har litt flere dødperioder enn den første filmen. Man skjønner hva filmen forsøker å oppnå og at de vil gjøre noe helt nytt innenfor konseptet, men det er ikke alltid alt fungerer så bra som man hadde håpet på.

Hvis du følte at den første filmen var litt treg så tror jeg at du ikke skal forsøke seg på film nummer to i rekken. Alt går veldig tregt framover og man mister mye av den trykkende stemningen som var tilstedeværende i den første filmen. Det hjelper heller ikke på at filmen føles litt mer dratt ut. Denne filmen føles mer som en miljøskildring der en politietterforsker blir satt på harde prøvelser og nesten mister seg selv helt. Heldigvis begynner filmen å komme tilbake på sporet på enden av visen. Selve slutten er ganske så spennende. Dette ender derfor opp på en svak firer fordi det innimellom klarer å både å briljere og engasjere.