Man mottar mystiske sendinger fra den russiske romstasjonen som går i bane rundt havplaneten Solaris. Mannskapet på romstasjonen består av høyt respekterte astronauter. Det er et kilentell som man ikke under noen omstendigheter forventet å få slike mørke og mystiske meldinger fra. Psykologen Kris Kelvin blir sendt ut til romstasjonen for å undersøke og vurdere situasjonen. Dagen før han reiser får han besøk av en tidligere astronaut som har deltatt i en redningsaksjon på romstasjonen. Han forteller om et møte med planetens avvikende fenomener, mens filmingen fra hendelsen hans viser ikke noe tegn til et slikt fenomen. Kris Kelvin mener dette er bare en emosjonell opplevelse som han ikke viser mye tillit til. Kris drar så avgårde for å undersøke saken nærmere, men når han møter besetningen virker de bare sløve og fraværende. Hva kan være på ferde?

Solaris er basert på en roman av den polske forfatteren Stanislw Lem. Den er regissert av Andrei Tarkovsky og er hans mest kjente film utenfor Russlands grenser. Mange ser på filmen som litt av et mesterverk, men Tarkovsky selv ser på filmen som noe av det dårligste han har laget. Men filmen har høstet stor anerkjennelse og deltok på Filmfestivalen i Cannes der den fikk to priser og var nominert til den gjeve Gullpalmen.

Man aner konturene av et mesterverk, fordi alt er veldig solid gjennomført. Det et utrolig flott fotoarbeid. Man får nesten gåsehud innimellom når en får vanvittig storslagene naturskildringer som en hver naturfotograf ville drept for. Også scenene fra romstasjonen er stilfullt fotografert. Det hjelper også på at filmen oppleves som ganske så dyp, og man får servert en hel del filosofiske betraktninger rundt menneskets destruktive interaksjon med omverdenen. Stemningen filmen bygger opp er også veldig mystisk og drømmende. Musikken bygger godt opp under dette og høres ut som en blanding noe man forbinder med verdensrommet, havet og kanskje ispedd litt vinterlige snøkrystaller.

Filmen tar seg god tid til å fortelle historien og kan oppleves som litt kjedelig innimellom om man ikke verdsetter stødig filmkunst. Det er også litt vanskelig å komme inn i hva filmen egentlig omhandler og det tar lang tid før man kommer til de interessante handlingen. Dette er i sjangeren sci-fi, men omhandler mest dype tema rundt mennesket i form av et drama. Det er også ispedd en hel del hallusinasjoner.

Man merker at denne filmen begynner å dra på årene fordi den har et helt annet driv enn dagens gjennomsnittlige filmer. Men det trenger selvsagt ikke å bero på noe som skal være negativt, det er bare et resultat av tiden dette ble laget under. Det er interessant å se filmer fra ulike tidsperioder for å forstå hvordan man lagde film da. Det hadde vært veldig spennende å reise tilbake til 1972 og se denne filmen da som ungdom. Da hadde man helt sikkert opplevd den noe annerledes.

Nå er det første gang jeg ser Solaris og det blir sikkert ikke den siste. For dette er en film med såpass mye substans. Det gjør at man bør se den mange for å skjønne alt den forsøker å fortelle oss. Det er en hel del inntrykk å suge inn og en god del substans å velte seg i mentalt sett. Jeg sliter også litt med å sette karakter på filmen fordi handlingen ikke falt helt i smak hos meg. Jeg digger sci-fi, men dette var mer om selve mennesket enn hva jeg likte. Jeg hadde håpet på mer sci-fi og litt mindre av type tungt drama med mennesker. Men filmen var jo utrolig bra til tross for dette. Jeg tror jeg drister meg til å dele ut et terningkast fem på første gjennomsyn, så kan det være jeg ombestemmer meg når jeg får sett den flere ganger.