Vi får presentert den såre virkeligheten. Den man ofte ikke ønsker å se så mye til. Her møter vi vestkantgutten Christer som ikke får til noe i livet, Heidi som har en økonomisk solid samboer som utnytter henne både fysisk og psykisk, så har vi Leni som er vant til å bare være innestengt i sin leilighet sammen med faren hennes...

Eva Sørhaug hadde fra før hun laget denne filmen bare laget kortfilmer. Dette ble hennes debutfilm i så måte. Hun gjør veldig mye riktig når hun forsøker seg på spillefilmkonseptet. For det første har hun fått med seg utrolig mange gode skuespillere som jeg kommer tilbake til senere. Hun har klart å få litt av den samme særheten som Bent Hammer har i noen av sine filmer og det er veldig gode ord for en debutregissør å ta med seg.

Filmen innehar veldig mange gode karakterer som føles godt gjennomarbeidet. Jeg har sett en del lignende i det virkelige liv og man kan kjenne seg igjen i en del av det som framstilles. På manus har hun fått med seg Per Schreiner som er mannen bak den kritikerroste filmen 'Den brysomme mannen'. Han har klart å lage et veldig annerledes manus, også til denne filmen. Man har mange historier som flettes sammen med få linker. På denne måten blir det veldig lite forutsigbart hva som skjer og hvordan det skjer.

Når det gjelder skuespillet er det ganske overbevisende selv på skuespillere som jeg vanligvis ikke liker så godt, som eksempelvis Kyrre Haugen Sydness som passer utmerket inn som psykopatisk eiendomsmegler. Artig er vel ordet jeg ville brukt om hvilke skuespillere man har benyttet i de forskjellige rollene. Her er det mye snacks som Aksel Hennie som homofil ung mann som ikke fikser å gjøre opp for seg, Ane Dahl Torp som sinnslidende, Bjørn Floberg som en for en gangs skyld hyggelig eldre kar som snakker litt før han tenker og Pia Tjelta som en litt klossete og miserabel kvinne med lavt selvbilde og finner seg i å bli utnyttet av sin samboer. Det er også en del andre kjente fjes med her som: Nicolai Cleve Broch, Anneke von der Lippe, Ingar Helge Gimle, Pål Sverre Valheim Hagen, Elin Sogn og Jan Gunnar Røise. Det føles som skuespillerne her gjør en del andre roller enn de er vant til og det er herlig å se dem når de er invitert med på denne lønsjen.

Filmen er nok litt sær og er veldig lite populistisk. Med andre ord ville jeg nok ha holdt meg unna denne om man liker vanlige romantiske komedier eller enkle dramafilmer med godt budskap. Her er alt framstilt som noe man kan få i virkeligheten og selvfølgelig dradd litt ut for å få det ekstra interessant. Men særlig oppbyggelig kan filmen ikke sies å være, dette er mer et interessant karakterstudie i forskjellige historier. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med filmen. Det er en del ting man ikke er likt som det jeg vanligvis liker å forholde meg til, men jeg klarer å se gjennom fingrene med det og elsker det hederlige forsøket dette er på å lage noe annerledes. Dette ender derfor på et solid terningkast fire og med en advarsel for dem som ikke liker sær film.