Vi skal til Paris tilbake i renessansen, på slutten av 1400-tallet. Høyt oppe i klokketårnet i katedralen Notre Dame holder den pukkelryggede Quasimodo til med sitt karakteristiske vansirede ansikt. Skinnet hans kan bedra, og det gjør det i aller høyeste grad med ham, for han er virkelig en godhjertet fyr ned til minste detalj. Han sitter gjemt der oppe i tårnet og ser ned på alle menneskene han skal være skånet fra å treffe.

Han ønsker også å være med på festivalen som snart skal finne sted, men får ikke lov av Frollo som kontrollerer ham. Frollo ønsker at han bare skal holde seg i tårnet. Men Quasimodo kan ikke dy seg og sniker seg ned på festlighetene. Der treffer han den hederlige sigøynersken Esmeralda som beskytter Quasimodo når han blir stilt ut til spott og spe da folk oppdager hans utseende. Det blir litt av et drama når Frollo får vite om Quasimodos deltakelse på festivalen og han er ikke nådig overfor sigøynerne heller...

Filmen bygger på Victor Hugos roman fra 1831. Akkurat denne filmen var en av de få klassiske Disneytegnefilmene jeg ikke hadde sett fra før av. Det knyttet seg derfor stor spenning til gjennomsynet av akkurat denne filmen. Jeg hadde ikke hørt så mye av hva filmen gikk ut på og heller ikke hvordan den ble tatt imot når den kom. Det var med andre ord med skrekkblandet fryd at jeg satt meg ned med denne filmen.

Dette er en Disneyutgivelse som er forsøkt gjort i god Disneyånd. Den er bygget opp som en musikal og er innimellom veldig spennende å følge med på. Det er også litt humor underveis, selv om dette ikke er noen komedie av den grunn. Når det gjelder sangene, er ikke de like godt gjennomført som de pleier å være. Det til tross for at det er ringreven Alan Menken som står bak, men det holdt pussig nok likevel til en oscarnominasjon på dette punktet.

Historien er interessant og jeg fikk den først gang fortalt i løpet av filmen. Jeg føler dog at filmatiseringen ikke klarer å få meg involvert i handlingen like mye hele veien. Sangene var som nevnt før ikke noe som traff meg helt, og det pleier de å gjøre i Disneys filmer. Det ble litt for gjennomsnittlig på det punktet og man følte at det ikke var nok originalitet i sangmaterialet som vi ble presentert overfor. Jeg følte også kanskje at filmen søkte seg inn litt mer mot det voksne publikum og det overrasket meg litt. Med andre ord er dette ikke Disney på sitt beste, men det er jo kvalitet på tegningene og animasjonen og det blir en fint severdig film som står til terningkast fire.