Doktor Parnassus reiser rundt med sitt omreisende følge og har merkelige show. I vognen sin har de et spesielt speil som man kan gå inn i. Om man gjør det ender opp i en merkelig verden. Vi følger Doktor Parnassus og får kjennskap til hans mørke hemmelighet som får følger for mer enn bare ham selv. Den involverer selveste djevelen, som er en mann man ikke bør spøke med...

Aller først vil jeg bruke til å advare folk om å se denne filmen. For å få utbytte av filmen bør du enten like David Lynch eller være glad i såkalte kunstfilmer. Jeg må ærlig innrømme at filmen ikke traff meg helt, selv om jeg liker litt merkelige filmer. Den var mildt sagt ikke som forventet. Det ble et abstrakt eventyr og det er litt vanskelig å fatte hva som skal være vitsen med det hele. Det er mulig at man får mer ut av dette om man er litt smartere enn meg. Filmen arter seg som en syretripp av dimensjoner. Man går hele veien inn i Doktor Parnassus hjerne og der er det mye sykt som foregår. Estetisk sett er filmen fin å se på og effektene er også godt gjennomført.

Det er også mange kjente fjes man får stifte bekjentskap med. Christopher Plummer innehar rollen som den eksentriske Doktor Parnassus og den rollen gjør han ganske så godt. Han viser at han også kan spille selv på sine eldre dager. Heath Ledger spiller Tony, eller det vil si mesteparten av Tony. Dette er Heath Ledgers siste film før han døde, hans rolle ble ikke fullendt. Derfor er det andre skuespillere som er satt inn for å komplettere hans rolle. Jeg var veldig skeptisk til hvordan dette skulle fungere, men det fungerer aldeles utmerket i denne filmen.

Filmskaperen har klart tatt grep slik at de forskjellige skuespillerne ligner på rollekarakteren Tony. Man ser riktignok at man bytter skuespiller, men det er ofte inne i den drømmeverdenen der alt skal kunne gå an så man godtar det ganske lett. Det er litt av noen karer som er satt inn for å komplettere Ledgers rolle. Største delen av rollen bærer Colin Farrell, men vi får også innslag av selveste Johnny Depp og også litt av fløtepusen Jude Law. Man legger også merke til den kortvokste Verne Troyer, som man best kjenner som Mini Me fra Austin Powers-filmene, som her gjør en av de markante karakterene.

For meg ble dette for abstrakt og man faller litt ut innimellom. Hvis du liker vanlige eventyrfilmer så liker nok du mest sannsynlig ikke dette. For vell er det mye eventyr her, men det er litt vanskelig å fatte handlingen til en hver tid. Dette blir litt som å se en ti ganger mer abstrakt Alice i Eventyrland. Det er vanskelig å fatte poenget med det hele. Nå skal det sies at dette aldri blir dårlig på noen måte. Det er mye å følge med på og med det en del kvalitet inni det hele. Det er bare det at Terry Gilliam, som er mannen som har laget det hele, nok er veldig spesiell.

Gilliam har fra før laget merkverdige filmer som Brazil og Twelve Monkeys, men jeg føler at han ikke skyter helt gullfuglen med denne. Det hele ender på et terningkast fire fordi filmskaperen har forsøkt å lage noe veldig annerledes og langt på vei har lykkes med dette. Det kan dog diskuteres hvor 'skubart' dette er for flesteparten av de som ser filmer. Man skal være litt spesiell for å få dette til å bli full klaff. Men om du finner det jeg her skriver av interesse eller bare vil forsøke å bryne deg på noe komplett annerledes så er dette kanskje filmen for deg.