|
Anmeldelse av Sunshine - Film (2007)
|
Film: Sunshine (2007)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Eventyr, Sci-Fi, Thriller
Land: Storbritannia
Regi: Danny Boyle
Spilletid: 107 min
Datoer:
| 2007-04-13 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.3 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (30 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Ikke alltid så soleklart
Publisert: [ 21. Oktober 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Sunshine roter litt for mye til at dette blir stående som en bauta i filmhistorien, men er ikke desto mindre verdt en titt. |
||||
|
Anmeldelse: Vi befinner oss i framtida. Sola er i ferd med å dø ut, og dermed menneskene også. Uti verdensrommet, lasta med en atombombe på størrelse med Manhattan, suser et astronautcrew som skal skape ei stjerne inni ei stjerne og dermed kanskje og forhåpentligvis få fyr på sola igjen. Men tradisjonen tro går ikke alt helt som planlagt, og de blir etter hvert nødt til å forholde seg til ting som de ikke helt hadde tatt med i betraktninga. Tja... hva skal jeg si om dette romeposet? Jeg kjeda meg i væffal aldri. Og jeg mislikte det ikke. Tvert imot syns jeg filmen har greid i væffal en god del av det den prøver på, for i første omgang oppfatta jeg dette som en stemningsfilm. Astronautene vi blir kjent med snakker hele tida om hvor vakker sola er, og det -er- den i denne filmen. Og dette altså til tross for at den, som det skal vise seg, egentlig bare er en morderisk, brennende gassklump. For det er noe intenst forlokkende og magisk ved ei slags livgivende mor bestående av lys et sted der ut i mørket, og da attpåtil satt til de forheksende rytmene av Underworlds elektroniske toner, er det bare naturlig å la seg røre og rive med. Men det er nok et lite men her, altså. For gjennom hele filmen plages jeg av at vi liksom aldri får et ordentlig forhold til noe av det som skjer. Det er som om publikum hele tida holdes på avstand. Men det er mot slutten at det hangler som verst, for i sin trang til å vise den klaustrofobiske og nevrotiske stemninga våre helter utsettes for, blir de kjappe bildene og syke vinklene rett og slett for rotete. Det går på bekostning av at man rett og slett ikke skjønner hva som skjer, og det er jo skikkelig synd. Mot slutten tar den dessuten et par for pretensiøse grep til at jeg helt greier å tru på det. Men altså, som jeg allerede har nevnt, greier jeg liksom ikke å mislike dette likevel. Den har for mange av de kvalitetene som kjennetegner god film til det. Helt opp makter den ikke å nå opp for min del, men Danny Boyle skal ha klapp på skuldera for et godt forsøk. |
||||
