|
Anmeldelse av American Splendor - Film (2003)
|
Film: American Splendor (2003)
Aldersgrense: Alle
Kategori: Drama, Komedie
Land: USA
Regi: Shari Springer Berman, Robert Pulcini
Spilletid: 101 min
Datoer:
| 2004-01-23 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.8 av 6Keyword:
Metafilm
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (27 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
En amerikansk Sven O.
Publisert: [ 27. Oktober 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Harey Pekar blei utnytta av mediene i USA, slettes ikke ulikt sånn som vi se i vår egen En helt vanlig dag på jobben. Likevel er det en gnist som mangler litt her, altså. |
|||
|
Anmeldelse: American Splendor er den halvt dokumentariske, halvt fiktive fortellinga om åssen den i bunn og i grunn ganske mislykka sjukehusarkivaren Harvey Pekar endte opp med å bli internasjonalt tegneseriefenomen og David Letterman-kjendis. Med på veien er hans gode venn, den bohemske tegneren Robert Crumb, og en tilfeldig bekjentskap han ender opp med å gifte seg med, Joyce. Det er litt vanskelig å vite hvor man skal plassere en film som American Splendor. Den er veldig annerledes lagt opp, med voice-over av den virkelige Harvey Pekar, som innimellom også dukker opp for å kommentere det som skjer i filmen. Og det fungerer faktisk ikke så aller verst. Det er også vanskelig å skulle skyfle den innunder en sjanger. Det er tidvis morsomt, men aldri mer enn at du smiler litt, og kanskje humrer fram ett og annet "høhø", så kanskje er dramakomedie en passende middelvei. Og sjangeren dramakomedie er egentlig litt kinkig, føler jeg. For de beste komediene er jo de som består av sludder og pølsevev fra tittel til rulletekst, og de beste dramafilmene er stort sett dønn alvorlige. Akkurat som med en drøss andre dramakomedier, føler jeg at American Splendor kollapser litt i begge ender i et forsøk på å være to ting på én gang. Det blir aldri kjempemorsomt, men det morsomme jekker den akkurat nok ned fra tronen til at man ikke heeeelt greier å ta den på alvor alltid heller. Og så er det jo det at livet til kjære Harvey Pekar ikke alltid er så jækla spennende å følge med på heller. Eller, det er litt feil, for sjølve historien har en del utgangspunkt som godt kunne ha blitt gjort mer ut av, og når det først handler om å vise ham som den faktiske taperen han er, og ironien i det hele - hadde han fått et spennende liv, hadde han jo mista hele grunnkonseptet for tegneserien sin - er den tildels strålende. Men det er jo bare det at når det skal handle om en type som når alt kommer til alt bare er mannen i gata, så slår det en at kanskje ei tegneseriestripe hadde kledd formidlinga bedre enn en én time og førti minutter lang film. Men for all del. Dette er velspilt og innimellom riktig så fabelaktig, og en del morsomme poenger har det også blitt, men dette henger ikke helt øverst i treet for min del, altså. |
|||
