Filmen begynner med at vi får se en russisk militærparade med mange tilskuere. Et sted i folkemengden befinner det seg en russisk embetsmann som ikke bryr seg om denne maktdemonstrasjonen. Han heter Kusenov og vil snart forsøke å flykte under en ferie med familien sin. Vi får se det spennende fluktforsøket fra denne familen. Det er sparsomt med informasjon man får servert i begynnelsen. Vi befinner oss i 1962 og det er Cuba-krise. Dette dreier om spillet hos USAs etteretningsvesen under den kalde krigen. De forsøker å finne ut hva som skjuler seg bak kodenavnet Topaz. Det er en komplisert sak og mye står på spill...

Filmen bygger på en roman ved navn Topaz av den amerikanske forfatteren Leon Uris. Det er alltid interessant med spionhistorier og det at dette foregår under den kalde krigen med Cubakrisen som bakteppe gjør det ekstra underholdende. Filmen får fram en uggen stemning og man føler litt på kroppen hva spioner måtte igjennom for å få tak i sin informasjon. Det å skulle dra til et land som Cuba er ingen spøk. Filmen får fint fram hvordan det kunne vært i et slikt politisk spill med spioner.

Dette er til tider ganske så spennende og Alfred Hitchcock klarer å gjøre dette til noe man liker å følge. Hans vinkler å gjøre scener på er storslagent. Mange ganger trenger han ikke en gang å bruke dialog for å få fram hva han mener. Det er ikke blant hans beste filmer og gnistrer ikke like godt hele veien, men når den først kommer i gang blir det innimellom riktig så bra.

Om man liker stormaktspolitikk og denne dystre tiden er det ganske underholdende. For oss andre er det også litt å gripe fatt i. Det er litt spenning og thrillerelementer som gjør at dette føles mest underholdende å se. Derimot klarer dessverre ikke Hitchcock å holde spenningen på topp hele veien. Det blir med andre ord en del dødperioder. Det hele føles litt ullent, akkurat som om boken egentlig ikke passer til å lage film av. Filmskaperen klarer aldri helt å bestemme seg for hva som er viktig å presentere og historien føles for kompleks.

Det er ikke noen store navn blant skuespillerne Hitchcock her benytter. Kanskje den mest kjente er John Vernon som i ettertid har spilt i filmer som Dirty Harry og Deltagjengen. Jeg drar også kjensel på Karin Dor som blant annet har spilt i James Bond i Japan sammen med Sean Connery. Philippe Noiret som vi senere har sett i filmklassikeren Cinema Paradiso er også med. Alle skuespillerne gjør en god innsats, men som du kanskje har skjønt er det ikke de største navnene. Hitchcock pleier jo alltid å jobbe med de store stjernene, men her det ingen og det skader kanskje filmen litt fordi en ikke har noen vante ankepunkt å følge med på.

Regien er passe stødig, men dette er ikke noe som man blir utrolig engasjert i. Filmen er tidvis god og spenningskurven bølger ganske mye i filmen, men alt blir for ujevnt for å kunne trille de øverste terningkastene. Tempoet i filmen er ikke alltid slik man forventer det med en Hitchcock-film. Det er en del dødperioder og scener der man ikke føler like stor interesse. Men alt i alt er dette fullt severdig og er kategorisert som en Hitchcock-klassiker. Selv om jeg elsker Hitchcock som en regissør er det ikke alt han lager jeg synes like mye om.

Hitchcock er en udiskutabelt film-magiker og klarer å gjøre filmer som ikke er så interessante i utgangspunktet til noe man liker å følge. Denne filmen er noe jeg ikke synes traff meg så mye, men som sagt er det deler av filmen som gir meg gåsehud og en spenning man bare opplever med Hitchcock i regissørstolen. Dette holder bare til et terningkast midt på fireren og en grei anbefaling om man liker kald krig, spioner eller stormaktspolitikk. Dette er med andre ord ikke en film for alle. Den har et intelligent manus og er litt mer annerledes enn slik man er vant til å se av Hitchcock. Dette med andre ord ikke noe for de store massene. Jeg har riktignok bare sett og vurdert den klippede versjonen, men likte den til gjengjeld nok til å omfavne deler av filmen.