Engang på 1800-tallet levde levde det to søstre, i et lite kystsamfunn, som begge var over sin første ungdom. Martine og Filippe fikk navn etter martin Luther og hans venn Phillipp Melancthon. De brukte all sin tid, og nesten hele deres renteinntekt, på veldedighet. Faren hadde vært prest og stifter av en from slekt som var aktet og kanskje også litt fryktet. Presten hadde giftet seg sent, og hadde nå vært død lenge. Hans disipler ble etter hvert som årene gikk færre og færre. Men de søkte stadig sammen for å lese og utlegge Guds ord, og ære deres mesters ånd. Etter hvert får de en fransk tjenestepike ved navn Babette, og hun styrer kjøkkenet med stor presisjon på den lille plassen...

Vi får også forhistorien til at Babette kommer som tjenestepike hos prestedøtrene. Den historien innlemmer presten som passer på sine flotte døtre med jernhånd. Det er mange som forsøker seg med forskjellige metoder for å vinne deres hånd, men presten er lur og benytter sine døtre til å trekke mange folk til kirken og vil ikke miste dem for en hver pris. Som han sier er de to døtrene hans høyre og venstre hånd.

En av frierne som prøver er en franskmann som også han må gi opp til slutt. Men mange tiår senere sender han flyktningen Babette som ber om å få bli tjenestepike i de to døtrenes hus, og det får hun. Babette blir et kjærlig del av den lille befolkningen på den vesle plassen. En del år etter at presten er død vinner Babette i et lotteri og bestemmer seg for at hun skal stelle i stand et stort gjestebud med fransk mat som en feiring av det som kunne vært prestens hundreårsdag hvis han hadde levd. Og dette blir et måltid de aldri vil glemme...

Det er en utrolig sjarmerenes og artig historie som har mange elementer man bare faller pladask for. Filmen huser mange gode og forfriskende karakterer med som krydrer historien. Dette får fortellingen til å framstå som noe uten om det vanlige. Babettes selskap er utrolig å få med seg. Denne historien har alt og passer for nesten alle i en litt voksen alder. Her får vi kjærlighet, livsfilosofi og respekt for andre mennesker i skjøn forening.

Babettes gjestebud har til og med vunnet Oscar for beste ikke engelskspråklige film. Det er en stor bragd da man konkurrer med så mange filmer fra hele verden. Ikke mange nordiske filmer kan skilte med å dra hjem denne gjeve prisen. Filmen innehar også solid skuespill og Stéphane Audran gjør en bemerkelsesverdig rolle som den arbeidsomme Babette. Manus er herlig gjennomført og er skrevet av Gabriel Axel som her gjør sitt kanskje beste i så måte. Han står også for regien og den er det ingenting å utsette på. I utgangspunktet så er ikke dette en historie som egner seg godt til film, men Gabriel Axel får frem det beste i alle skuespillerne og viser seg som en herlig historieforteller.

Dette er et godt drama med sjarme og en liten porsjon varm humor. En film man blir glad av å se. Artig å følge med på alle de forskjellige karakterene og det er fin dynamikk i historien som gjør at dette blir interessant å følge hele veien. Det er ofte morsomt med motsetninger, og det brukes i stor grad med hell. Jeg tenker på de dypt religiøse personene som innimellom møter folk som tror og følger en helt annen vei i livet. Det kan ofte bli litt moraliserende, frastøtende eller uinteressant når religion er en del av handlingen. Men her har man gjort det slik at alle blir til lags, uansett hva man skulle tro på, og det liker jeg. Dette er en film man føler man sitter igjen med mye etter å ha sett og jeg ruller en sekser for en film som man sjelden ser maken til.