|
Anmeldelse av I, Don Giovanni [ Io, Don Giovanni ] - Film (2009)
|
Film: Io, Don Giovanni (2009)
Kategori: Drama
Land: Spania, Italia
Regi: Carlos Saura
Spilletid: 0 min
Mediarating:
 3.3 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (3 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Pomp, prakt og dødtid
Publisert: [ 31. Oktober 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: I, Don Giovanni er kanskje den peneste filmen jeg har sett i år, men den sliter på en del andre områder. |
|||
|
Anmeldelse: Vi befinner oss i Venezia på 1700-tallet. Prest og poet Lorenzo Da Ponte blir som liten bergtatt av Beatrice fra Dantes guddommelige komedie, og når han i voksen alder så vidt stifter bekjentskap med nydelige Annetta, veit han instinktivt at dette er dama han kommer til ende opp med. Derimot virker det som om skjebnen vil det annerledes, og han blir forvist til Wien for å ha drevet bordell. Her blir han kjent med Mozart, i tillegg til en rekke andre mer eller mindre fargerike personligheter, og plutselig sitter han og skal skrive operaen Don Giovanni. Men Annetta har fortsatt ikke forlatt tankene hans... I, Don Giovanni er vakker, storslått og pompøs, og dessverre også irriterende kjedelig. Vakre mennesker i enda vakrere kostymer på prangende sett med storslagen musikk i bakgrunnen... Ikke bare blir det ikke så veldig engasjerende etter hvert - særlig med tanke på at dette varer i over to timer - men det gjør også sitt til at man etter hvert får litt vondt i hodet, og da tenker jeg i første omgang på musikken. Joda, det er veldig pent, men med en ny opera-arie hvert andre minutt, skulle man ønske man hadde slukt et par Paracet eller fire før man satte seg ned. Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot opera, men man skal være ualminnelig glad i det for å oppfatte mengden man utsettes for i denne filmen som behagelig. Men hadde det ennå bare vært operaen. Samtlige skuespillere ser ut som om de plukka rett ut av modellbyråer, men det hjelper lite når skuespillet for det meste er tafatt og livløst. Han som spiller Mozart, er den eneste jeg syntes hadde en viss tilstedeværelse i rollen sin. Manuset er dessuten hjelpeløst prega av klisjeer. Og sjølve historien er liksom ikke av de mer interessante heller. Dette kunne sikkert vært gjort mer ut av, men jeg føler at fokuset ligger på helt feil steder. Men tar man dette som en rein visuell opplevelse, er jo dette helt skjønt. Omgivelsene og kostymene er så forseggjorte at det nesten er Ringenes Herre-takter over dette. Hadde det bare vært litt kortere, hadde jeg mer enn gjerne villet se det om igjen bare for øya sin skyld. Sånn som det er nå, ender jeg opp med å trille en treer, fordi det tekniske arbeidet er såpass gjennomarbeida som det er. Det står beklageligvis verre til med det kreative. |
|||
