Nok en gang blir diamanten, Pink Panther, stjålet. Som vi husker fra forrige film er Inspektør Jacques Clouseau, forsvunnet fra jordens overflate. Det er nå gått ett år siden han forsvant uten spor. Sjefinspektør Dreyfus får oppdraget med å komme opp med en mann som skal finne den forsvunnede Clouseau. Han får et ultimatum om han ikke finner Clouseau innen en måned blir han degradert. Det siste Dreyfus vil i verden er å finne Clouseau, så han hyrer den mest udugelige etterforskeren til å finne ham i amerikaneren Clifton Sleigh...

Blake Edwards viser at han har klart å stable på bena enda en Pink Panther-film. Han forsøker å være lur når han mangler hovedrollen som vanligvis ble spilt av den avdøde, Peter Sellers. Valget om å lage en film der de leter etter Clouseau er smart, men om det blir en god film av det, er en helt annet sak. Dette er mer en nødfilm. Men når filmskaperne ikke har ekte vare, er de kanskje ikke så kresen, men det får være grenser. En halvtime ut i filmen har det ikke vært en scene som er noe særlig morsom.

Hva er sjansen for at det finnes enda en Clouseau-lignende etterforsker i verden? Jaja, dette er vel ikke en film der sannsynligheten skal stå i sentrum. Da er det mange saker som virkelig hadde kommet under lupen i en så tøysete komedie som dette. Det var dog noe rart at det fantes en maskin som både snakker og tenker den gangen. Slik kunstig intelligens strever man til og med å få til med dagens teknologi.

På skuespillersiden har man i mangel på Peter Sellers, forsøkt å bruke nesten alle skuespillerne i Pink Panther som ellers gjorde filmene verdt å se. Vi finner selvsagt Herbert Lom som Dreyfus og han er som vanlig litt artig. I rollen som den Closeau-lignende etterforskeren finner vi den ukjente Ted Wass som ikke er mer enn helt grei i sin rolle. Roger Moore spiller en liten rolle som Clouseau og han er litt artig, men det blir mer surrealistisk enn bra, og man kjøper ikke ham heller ikke som Clouseau. I tillegg får vi servert Burt Kwouk som Cato Fong, Harvey Korman som Auguste Balls, selveste David Niven som Sir Charles Litton og Robert Wagner som George Lytton. I tillegg repriser Ed Parker sin rolle som kampsporteksperten Mr. Chong.

Til tross for at filmskaperne har forsøkt å plastre over Peter Sellers manglende innsats, blir dette mer pinlig anstrengt enn morsomt. Filmen forsøker til tider litt for hardt å skulle være morsom. Det er også litt dumt at filmskaperne med alle triks i boken forsøker å holde liv i Clouseau uten å vise ansiktet hans på lerretet. I dag ville en sikkert brukt datateknologi for å ha han med i filmen. Denne filmen forsøker å redde stumpene av en svunnen suksess, men det blir bare et blekt forsøk på å skulle gjøre en morsom Pink Panther-film. Den ender opp med å bli den dårligste Pink Panther-filmen da den kom ut. Det er ikke sikkert at Peter Sellers kunne reddet denne filmen heller, men den hadde i alle fall vært morsommere med ham med på laget.

Jeg må si at jeg lurte litt på hvorfor ikke alle filmene var med i Pink Panther-samleboksen. Nå vet jeg hvorfor man har utelatt en del filmer for denne og en del andre filmer er virkelig pinlig dårlige. De føles som et hån mot de morsomme filmene. Jeg har ikke så store forhåpninger til den neste filmen i rekken, men føler at det i alle fall ikke kan bli mye dårligere enn dette. Denne har jeg lyst til å gi en ener, men jeg er litt snill og ender opp på en av de dårligste toerne jeg har gitt. Dette er bare noe å se om man forguder Roger Moore eller er så systematisk at en må se alle Pink Panther-filmene i rekkefølge slik som meg ;)