---

Terningkast:


Ingress:

Joel sliter med kjærligheten. Han har en tendens til å falle for lett for damene. Slik ble det også med Clementine. Men så ble det brått slutt da hun har slettet ham fra hukommelsen sin. Joel tar det svært tungt og tar selv kontakt med klinikken der Clementine gjorde sitt inngrep på og ønsker å gjøre det samme. Men under behandlingen går det opp for ham hvor høyt han elsker henne, og han forsøker å unnslippe minneslettingen i hans eget hode...

Anmeldelse:

Kjærlighetsforhold er aldri lett å forstå seg på. Mange lar seg rive med av følelsene og tenker ikke alltid helt rasjonelt. Her får vi presentert en historie som er noe ut over det vanlige, men som tar opp problematikken rundt et kjærlighetsforhold. Vi får belyst flere sider og man opplever hvordan ting ikke alltid er like enkelt, men at det også kan være veldig fint. Her får vi presentert det hele på en veldig delikat måte.

Jeg bare digger Charlie Kaufman som manusforfatter. Han har gitt oss mange store verker som Being John Malkovich, Adaptation og New York i et nøtteskall. Han viser også med denne filmen at han klarer å skape noe helt unikt. Kaufman klarer å overraske deg hver gang og skriver så annerledes og alternative historier som gjør at jeg ikke kan annet enn å la seg fascinere av det jeg blir presentert overfor. Plottet i filmen er særs kult og er noe nesten bare Kaufman kunne funnet på. Det kan også nevenes at han mottok en Oscar for dette manuset.

Med seg hadde Kaufman også Michel Gondry som var med å utvikle historien. Han er en veldig spennende regissør, og har gjort mye kult og forskjellig som Human Nature, Vitenskap om drømmer og The Flight of the Conchords. Han viser med denne filmen at han kan briljere og lage ting på en måte som gjør at det sitter selv etter at filmen er ferdig rullet. Dette er stor filmkunst og man kan ikke annet enn å berømme Gondry for alle hans glimrende filmatiske grep, som gjør at dette blir så minneverdig.

Vi får også et meget stjernespekket skuespillerteam. Dette var filmen som gjorde at jeg for alvor fikk øynene opp for Jim Carrey som en skuespiller. Han viser med denne filmen at han kan gjøre mer enn bare gøyale grimaser og herlig fjas. Her spiller han en seriøs rolle og det gjør han med en glød og innlevelse som gjør at jeg både ler og gråter sammen med hans karakter Joel Barish. Sammen med ham finner vi ingen ringere enn Kate Winslet. Hun er en komplett skuespiller som leverer gang på gang, og hun klarer også å overbevise med sin rolle som den litt snodige Clementine som til stadighet dukker opp med forskjellig skrikende hårfarger. I andre mindre roller finner vi stjerneskuddene Elijah Wood (Ringenes Herre), Kirsten Dunst (Spider-Man) og Tom Wilkinson (Batman Begins).

Dette er noe jeg lar meg forføre av. Vi får også litt dybde i materialet det som gjør at hjernen jobber for å prosessere inntrykkene. 'Evig solskinn i et plettfritt sinn' er også en film man kan med fordel se flere ganger for å få plass alle detaljene. Dette føles utrolig kult. Det hele begynner som en hvilken som helst romantisk drama, men utvikler seg til noe man sjelden ser på film. Jeg liker også stemningen i filmen som er litt lett, rotete og surrealistisk. Dette er en veldig fin film, samtidig som man føler den er ganske dyp og undersøkende. Evig solskinn i et plettfritt sinn har et veldig godt drama i bunn som gjør at dette føles som en stor opplevelse å se. Anbefales på det varmeste.