Den 28 oktober 1981 gikk en sovjetisk ubåt på grunn i et svensk farvann nær den topphemmelige marinebasen Karlskrona. Plutselig befant Sverige seg midt oppe i stormaktkonflikten. Fremmede ubåter krenker ofte svenske farvann, men hittil har ikke marinen klart å fange en eneste inntrenger. De hundretalls amerikanske og russiske ubåtene som er kjernevåpenutstyrt og gjemt i verdenshavene, var denne tidens mektigste våpen fordi de var nesten umulige å oppdage. 9 april 1984 ble en revolusjonerende ubåtdetektor testet nær Stockholm for representanter fra USA og Sverige. Ikke lenge etter blir teknologien stjålet. Da er gode råd dyre, fordi dette ikke er noe man vil at skal falle i fiendens hender...

Dette er en svensk-engelsk samproduksjon. Med dette har svenskene forsøk på å lage en Hollywood-lignende film. Det første jeg merker er at filmen begynner å dra på årene. Dette er slik man bare kunne lage på 1980-tallet av litt middelmådige filmskapere. Filmen har også en en litt spenstig historie å fortelle. Det mangler noe manusmessig for å få dette til å bli noe som er virkelig verdt å filmatisere. Filmskaperne forsøker dog å lage en typisk Hollywood-film, men de er dessverre langt fra å lykkes. Manusforfatteren forsøker å lage noen internasjonale bølger som kan skape ubalanse i verdenskonflikten. Men dessverre er gjennomføringen svært slett. Alt ser ut som det er laget i garasjeskuret bak i hagen. Jeg kjenner at jeg bryr meg ikke nok om det som skjer i filmen.

Det er mye som ikke stemmer underveis. Replikkene er alt for overtydelige. Alle replikker er svært kunstige og er der åpenbart bare for å mate oss med informasjon. Engelsken er også ikke særlig stødig den også. Man hører litt for lett hvem som ikke har dette som morsmål og ikke. I mine øyne kunne dette vært løst med at svenskene faktisk snakket svensk til hverandre. Skuespillet er dessverre av heller dårlig kvalitet. Også i flere av de bærende rollene.

Dennis Hopper og Gösta Ekman gjør greie roller, men mange av de unge er bare helt ubrukelige. De er både platt og gir oss rollefigurer man ser tvers igjennom. Det er også lagt inn litt morsomheter innimellom, men disse er at det slaget hvor jeg gremmes mer enn jeg ler. Musikken er ogås superklisjemessig og nærmest parodisk. Dette er ting man nesten bare finner i dårlige norske TV-serier fra 1980-tallet. Dette føles som all musikken er skapt på et dårlig keyboard med en middelmådig komponist bak tangentene.

'The Inside Man' skal ha for forsøket på å gjøre en actionfilm, men det er kanskje det eneste positive man kan si om filmen. Hollywood lager også dårlige filmer, men som oftest av en helt annen kvalitet enn dette. Denne filmen er laget med en dårlig oppskrift. Her putter bare masse ingredienser i gryter og forventer at det blir god film av de. Vi får litt romantikk, og vi får mer naken hud også, litt eksplosjoner og en potensiell internasjonal konflikt.

Konklusjon
Det er rotete og så dårlig at jeg ikke kan benytte ordet ujevnt en gang. Alt er veldig gjennomsnittlig gjennomført når det kommer til filmhåndverk. Det hele er mekanisk klippet og vi får aldri noen sofistikerte overganger. Dette er så dårlig at filmen omtrent drukner totalt i sin egen lille gryte. Historien i filmen føles som en vits. Jeg ble advart mot dette på forhånd, men jeg trodde ikke det skulle være så dårlig. Jeg kan dessverre ikke anbefale filmen videre til noen. Kanskje dette kunne være en helt okei videobutikkfilm for en tanketom kveld tilbake i 1984, men i dag er dette bare å kaste rett i søppelbøtten. Til og med Uwe Bolls filmer er som rene underholdningsmesterverk i sammenligning til dette.