---

Ingress:
Det er ikke alltid man trenger et millionbudsjett for å vinne hjerter.

Anmeldelse:
Dante våkner opp i et skap. Telefonen ringer. Det er sjefen. "Kom på jobb, jeg har blitt sjuk", sier sjefen. "Det går ikke, jeg skal spille hockeykamp klokka to", sier Dante. "Jammen jeg skal avløse deg klokka tolv, så det går bra", sier sjefen. "Er du helt sikker på det?" sier Dante. "Ja", sier sjefen. Og dermed bærer det av gårde til en ny dag på jobb, komplett med med en kranglete kjæreste, en skravlesalig og noe enfoldig filmutleiesjappearbeider og en ekskjæreste som er i ferd med å gifte seg.

Plottet i Clerks er like enkelt som det er genialt. Dette er en helt vanlig dag på jobben, i ordets rette forstand, og sjøl om den er sinnssykt speisa, får man liksom inntrykk av at dette er hverdagen i Dantes simple, men veldig sjarmerende liv. For er det noe denne filmen bobler over av, så er det nettopp sjarm. Med sitt budsjett på snevre 26 800 dollar, er det ikke akkurat høyteknologi vi blir utsatt for her, og sjøl om det syns, skal regissør Kevin Smith ha respekt for at han har greid å presse kreative løsninger ut av det. Butikken filmen er spilt inn i, for eksempel, er en virkelig butikk som ikke kunne stenge bare på grunn av filminnspillinga, så alt som foregår inni, er spilt inn på nattestid. Dette er elegant fiksa ved å la skoddene foran vinduene være klistra igjen med tyggis!

Det morsomme og ironiske med Clerks er at de tinga som trekker ned, er det samme tinga som trekker opp. For eksempel er det tatt med veldig mange unødvendige scener og replikker som med fordel kunne ha blitt klippa vekk, og siden Kevin Smith ikke hadde peiling på åssen man avslutter en film, skjer det brått og uforløst og bortimot meningsløst. Og "meningsløs" er i det hele tatt stikkordet her. Størsteparten av det som skjer her, er ekstremt random og har ingenting å si for handlinga videre, men det er jo det som gjør det så fantastisk. Episke karakterer portrettert av skuespillere med varierende talent, kommer med den ene siteringsverdige replikken etter den andre.

Det er vanskelig å skulle sette karakter på dette, for det er liksom ikke bra i ordets tradisjonelle betydning, og i væffal ikke reint teknisk (man kan til og med høre forskjellige typer bakgrunnssus idet det klippes mellom bilder), men den kommer seg liksom så veldig langt med sin uvurderlige sjarm. Så jeg følger hjertet og ikke hjernen og vipper den opp til en femmer.