( + )

Filmen er basert på den britiske legen Sir Frederick Treves bok, ‘The Elephant Man and Other Reminiscences’, om den sterkt deformerte John Merrick som levde fra 1873 til 1900. Han led av den sjeldne sykdommen neurofibromatose, og ble omtalt som den mest frastøtende mann som noensinne hadde levd. Filmen baserer også seg på Ashley Montagus bok ‘The Elephant Man: A Study in Human Dignity’.

Filmen er meget fascinerende å følge. Du får en god historie fortalt på en overbevisende og interessant måte. Vi får føle på kroppen gjennom filmen hvordan det må være for John Merrick å være innestengt i en avskyelig kropp. Det er ikke hans feil at han er slik. Vi får forskjellige vinklinger om hvordan verdenen omgåes ham. Alt fra de som direkte prøver å profitterte på hans skavanker til de som forsøker å bry seg om ham som et menneske. Det gir også litt tilbake til filmen at dette ikke bare er fiksjon, men også baserer seg på en virkelig historie.

David Lynch er en veldig særegen regissør og lager mange spesielel og kunstneriske filmer. Det gjør han også denne gangen, men uten at filmen går over grensen til det overkunstneriske. Vi får en fin historie fortalt på en stødig måte, med noen kunstneriske effekter som fungerer som godt krydder. Lynch leverer så absolutt varene og mer til. Han har greid å få til en veldig respektfull portrettering av ‘Elefantmannen’. Du får en fin utvikling i filmen alt begynner med at alle betrakter John som et dyr, til at han blir mer og mer til et ordentlig menneske for oss.

Skuespillet i filmen er meget gjennomført. John Hurt er helt enestående i rollen som John Merrick aka Elefantmannen. Det må ha vært veldig vanskelig å vite hvordan han skulle gripe om en slik rolle og få det til å bli troverdig. Hurt gjør som sagt sakene sine meget overbevisende og hans prestasjon gir filmen den sårt tiltrengte nesten autentiske dimensjonen. Anthony Hopkins er også soild i rollen som legen Frederick Treves, som fatter interesse i den vansirede unge mannen. I andre roller treffer vi Anne Bancroft (Manndomsprøven) og John Gielgud (Hamlet, Gandhi og Around the World in Eighty Days).

Filmen er gjort i sort/hvitt og det kler virkelig filmen. Det blir føles som en veldig kul effekt. Det blir både litt mystisk og samtidig tidsriktig til når filmen skal være fra. Du bør med andre ord ta det helt med ro fordi ikke filmen er skapt i farger. Det tenker du ikke i gjennom etter fem minutter eller mindre. Filmmusikken er også ganske nedpå og svært særegen. Den får fram den helt riktige mystiske stemningen i filmen. Gradvis avsløres hvem denne ‘Elefantmannen’ virkelig er. Scenografien er også nydelig utført og kostymene like så. Det er igrunnen mye som er velgjort i filmen og det får dette til å framstå som en meget stilfull film.

Som en oppsummering føles filmen meget sterk. Den får deg til å tenke igjennom at man bør behandle folk rundt oss med respekt, uansett hvilken fysisk eller psykisk skavank de skulle ha. Dette er ikke noen popcornfilm, men det er en film du bør se om man er i form til et spenstig drama. Man skal ikke skremmes vekk av at det er David Lynch som står bak, fordi dette er en helt annen film enn Mulholland Dr. eller Inland Empire. Den er mer som en ordinær dramafilm gjort på en ekstraordinær måte. Det får deg til å sitte klistret til skjermen og suge inn inntrykk. Historien som fortelles, er også veldig lett å like og føles interessant å følge.