---

Terningkast:


Ingress:

Filmen har et stort persongalleri. Her finner vi Scooby som er en skoleungdom som ikke har planer om å gå på College. Han vil helst bli berømt å komme på TV. Hans foreldre er selvsagt religiøse og litt strenge og moren er herlig naiv. Scooby har også en veldig veslevoksen og utspekulert lillebror som alltid vil hypnotisere familiemedlemmer for at de skal like ham bedre. Toby Oxman er en mann som har forsøkt mye i livet og nå ønsker å bli en stor dokumentarfilmskaper. Han lager film om familien til Scooby og er ikke av det snilleste slaget da han forsøker å skape underholdning. Vi treffer også en jente som lar seg utnytte seksuelt sett av sin lærer. Det er også plass for en med cerebral parese som tror han er flink til å skrive, mens læreren hans mener noe helt annet.

Anmeldelse:

Vi følger tenåringene i deres hverdag gjennom to historier. Det har aldri vært lett å være tenåring og det viser også denne filmen. Filmen tar enkelte typer på kornet og det blir litt tragikomisk stemning av det hele. Selv om dette også har komiske aspekter, legger filmen seg på en seriøs list. Den forsøker innimellom også å ta litt fatt i deg. Det er mange smarte poenger som gjør dette passe interessant å følge. Men når ting sitter blir jeg litt fascinert. og da føler jeg ikke på noen som helst måte at dette er noe dårlig. Derimot kan noe føles litt for konstruerte i enkelte situasjoner.

Filmen er den første jeg ser av regissør Todd Solondz. Han viser at han kan lage god film og står også selv for manuset. Han virker som en interessant filmskaper, som jeg definitivt vil å se flere filmer av. Selv om dette ikke tok meg med storm, fikk jeg nok øyeblikk til filmen føles verdt stunden jeg brukte på den. Neste gang forsøker jeg meg sikkert på hans mest kritikerroste film 'Happiness' med Philip Seymour Hoffman i en av rollene.

Det er ikke helt de største stjernene med i filmen, men skuespillet i filmen er jammen meg ikke verst. Paul Giamatti passer perfekt som dokumentarfilmskaperen. Han er passe liksomintellektuell og overbevisende i en film om tenåringer. John Goodman er også god som den litt strenge familiefaren som bare vil det beste for barna sine. Det forsøker å binde sammen familien. Mark Webber gjør også en grei rolle som en tenåring som ikke vet hva han vil med livet sitt. Han blåser nesten i alt og alle, bortsett fra å høre på musikk. I andre roller treffer vi Selma Blair, Robert Wisdom, Xander Berkeley, Julie Hagerty og Lupe Ontiveros.

Filmen er veldig nedpå og kjører et rolig tempo selv om det skjer mye sjokkerende underveis. Dette er et hardt studie av livet for tenåringer og er derfor ikke akkurat noe feelgood-film. Jeg vet ikke helt om jeg likte denne filmen så veldig godt. Den er dog tidvis litt virkningsfull å følge. Hvis du klikker helt med humoren i filmen, tror jeg du kommer til å like filmen veldig godt. For min del falt den ikke helt i smak på det punktet og filmen fungerte mer bare som en dramafilm for meg.

Men alt i alt er dette en over gjennomsnittet vellykket film. Jeg føler dette har en del kvaliteter som gjorde at ting veldig severdig. Hvis jeg skal plukke på noe, så føltes filmen noe for kort. Kanskje de to historiene som fortelles her skulle vært bedre vevd sammen. Det til tross at det er en rød tråd igjennom tematikken. Jeg føler også at den første historien er alt for kort med sine litt over tyve minutter. Der hadde jeg lyst å se litt mer av hvordan det går med karakterene. Dette blir derfor ikke toppkarakter, men holder til en god firer for noe som er bra minneverdig når det stormer som verst.