|
Anmeldelse av Borgerskapets diskrete sjarm [ Le Charme discret de la bourgeoisie ] - Film (1972)
|
Film: Le Charme discret de la bourgeoisie (1972)
Kategori: Komedie, Drama, Fantasi
Land: Spania, Frankrike, Italia
Regi: Luis Buñuel
Spilletid: 102 min
Mediarating:
 5.2 av 6Keyword:
Drøm
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (23 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Buñuels surrealistiske sjarm
Publisert: [ 18. November 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Intenst vellagd, men overhodet ikke en film for alle og enhver. |
|||
|
Anmeldelse: En klassisk borgerskapsvennekrets møtes for middagsselskaper og konversasjon, men ganske snart merker man som seer at noe er riv ruskende gærent. En ambassadør fra et land i Latin-Amerika har drevet og deala med kokain, og er nå redd for at politiet skal få snusen i det. En terrorist fra samme land er dessuten ute etter å kverke ham, og hvis man legger til utroskap, merkelige drømmer og en hær som kommer og går, begynner man å nærme seg essensen av Luis Buñuels surrealistiske verk fra 1972. Dette er sånt man ser som umiddelbart slår en mer som kunst enn som film i tradisjonell forstand, for til tross for at Borgerskapets diskrete sjarm blir regna som en av de mer tilgjengelige filmene til Luis Buñuel, prega av ikke bare symbolikk, men også en ganske klar, om ikke alltid så kronologisk handling, så er det noe med nettopp symbolikken, altså. Bare det at den som oftest blir sjangerdefinert som "surrealisme", er jo også en rimelig tydelig indikasjon på at dette er mer enn bare underholdning. Her er det innhold og ikke form som er det viktige, og som publikummer er det lett å falle av i svingene, særlig når den omtrent midtveis bortimot viser seg å være foreløperen til Inception. Hva skal man si, da? Dette er temmelig absurd, men heldigvis blir det ikke pompøst og pretensiøst av den grunn. Tvert imot vris det hele ofte så langt at det blir sinnssykt morsomt, og jeg lurer litt på om Wes Anderson muligens har funnet en og annen inspirasjonskilde da han for eksempel lagde sin sære, men akk så fantastiske The Royal Tenenbaums. Filmen gir jo i tillegg et og annet skråblikk på dobbeltmoralen og den fasadeprega tilværelsen som kjennetegner det typiske borgerskapet, og den gjør det godt. Teatermetaforen er virkelig priceless. Det er ingen tvil om at dette er god film, eller god kunst, om man vil, og selv om den altså er blant Buñuels filmer som har størst publikumappell, er den definitivt for de spesielt interesserte. Den krever litt av tankekrafta di for at du skal henge med, så sånn sett anbefales den på ingen måte til den delen av befolkninga som har Rambo-filmene og Ace Ventura øverst på filmlista si. Men er du åpen for det, kan Borgerskapets diskrete sjarm by på en annerledes, bisarr, interessant og tidvis altså hylende morsom filmopplevelse. |
|||
