---

Ingress:

Catherine Tramell er tilbake igjen. Filmen begynner med at hun har sex med en mann i en bil som kjører i 180 kilometer i timen. I det hun kommer treffer bilen en ujevnhet i veien og mister veigrepet og flyr gjennom luften før den treffer vannet som raskt omgir den nå synkende bilen. Catherine klarer å komme seg løs, men greier ikke å redde elskeren sin. Derimot finner politiet stoffer i blodet Jakob Gerst som tyder på at han stoppet å puste før han traff vannoverflaten, men de klarer ikke å få Catherine til innrømme at hun har noe med dette å gjøre. Michael Glass er en psykiater som blir satt på saken å snakke med den kontrollerende kvinnen. Men han befinner seg snart som en del av et farlig og forførerisk spill...

Anmeldelse:

I disse tider er det mye oppgulp. I mangel på å komme med noe nytt er det blitt veldig populært å gjøre oppfølgere eller remakes av gamle suksessfilmer, og dette er ingen unntak. Denne gangen er det Basic Instinct fra 1992 som skal til pers. I den første filmen klarte filmskaperne å lage en både kul og forførerisk thriller som var spennende inn til rulleteksten kom imot deg. Denne filmen forsøker å bruke eksakt samme oppskrift som sin forgjenger, bare at dette langt i fra lykkes like godt. I oppfølgeren er det spillet mellom Catherine og hennes psykiater som står i fokus.

Sharon Stone har ikke gjort så mye minneverdig den siste tiden. Hun så nok dette som en sjanse til å få fart på filmkarrien sin igjen. Men denne filmen virker som et feilgrep i så måte. Hun spiller heller ikke så overbevisende som hun gjorde i den første filmen. Jeg priser meg lykkelig over at ikke Michael Douglas ikke var med denne gangen også. Det er fordi jeg liker han som skuespiller og at han ikke skitner til ryktet sitt med en remakeflopp av dette slaget. Det er dog David Morrissey som har tatt over i Douglas sitt fravær. Selv om dette ikke er helt samme rollen, føles det litt sånn.

Regissøren heter Michael Caton-Jones og er nok mest kjent for filmer som Rob Roy og Sjakalen. Dette er ikke noe særlig minneverdig. Filmskaperne har forsøkt å skape interessant drama, men det blir det blir for kjedelig og uengasjerende i lengden. Jeg visste jo hva jeg gikk til, men at det skulle bli så middelmådig som dette, hadde jeg nok ikke forventet. Vi får mange av de samme komponentene som i den første filmen med et manipulerende spill, mord og sex. Dette føltes ikke som noe særlig god film.

Filmen mestrer ikke alt den forsøker seg på en gang. Alt blir for klisjemessig og jeg føler at dette bare er masse scener satt etter hverandre. Sammenhengen i filmen er også ikke helt eksisterende. Filmskaperen klarer ikke å skape den gufne og mystiske atmosfæren som vi fikk i første film. Inntrykket av Basic Instinct 2 er at den føltes mindre severdig, selv om det langt fra er det dårligste jeg har sett. Manusforfatteren gjør heller ikke jobben sin, og manuset føltes alt for lite gjennomarbeidet og litt som nødmateriale å regne.

Konklusjon
Etter å ha sett filmen, føltes dette som en dårlig ide å lage oppfølger av. Dette er så tamt og klarer ikke å gjenskape den pulserende stemningen fra første film. Det eneste som er igjen fra den første film, er musikken som er veldig lignende, men likevel føles ikke den som om den passer helt inn. Sharon Stone er også som en skygge av seg selv i forhold til første film. 'Basic Instinct 2' mangler også en bedre holdepunkt enn det skuespiller David Morrissey klarer å gi tilbake til filmen. Dette blir for anonymt og er aldri særlig minneverdig. Vi får riktignok noen malplasserte sexscener, men det heller klarer ikke å redde denne filmen fra å havne litt under midt på treet. Hvis du har sett den første filmen, synes du kanskje det er rart at det kommer en oppfølger, uten at jeg skal avsløre hvorfor. Om du ikke har sett noen av disse filmene ville jeg heller kjapt skaffet meg den første Basic Instinct. Den er svært severdig, og oppfølgeren føles bare som en daff og unødvendig kopi som aldri når sin forgjenger til knærne.