Maridalspelet har 35 års jubileum og Linn Skåber skal være med som skuespiller. Gard B. Eidsvold er regissør for spelet og Janne Formoe og Jon Øigarden står på rollelisten. Linn på sin side tror hun skal ha den glamorøse hovedrollen. Men da hun finner ut at hun bare skal ha en litt mindre rolle i spelet, begynner hun med et utspekulært spill som gjør at alle de store stjernene en etter en må gi seg. Hennes plan er selvsagt å selv ikle seg den gjeve hovedrollen...

Nå er Linn Skåber tilbake med en ny sesong av Hjerte til hjerte. Forrige gang var det bok hun skulle skrive, og denne gangen er det et spel som er fokuset for denne sesongen. Jeg fikk med meg forrige sesong å synes at den var greit underholdende og det er Spelet også. Jeg blir jo direkte flau i veldig sterk grad. Det er nesten som jeg slår av, fordi pinligheten blir så trykkende. Dette er nok et bevist valg, men det blir litt for mye til tider. Det gjør at det til tider blir en lidelse å se på. Om du liker voldsomme drama med mye forviklinger, mye skittkasting og en voldsom frekkhet man ikke ser noen andre steder, er du kommet til rett serie.

Skåber har klart å skrape sammen en god del kjente folk. Hun spiller jo hovedrollen selv og det gjør hun på en overbevisende måte. Mange vil kanskje oppfatte henne som litt mye, men det er jo også en del av vitsen med dette. Hun er ekstremt frekk, selvopptatt og mer skruppelløs en noensinne. Hennes snille manager som blir dypt involvert i Linn Skåbers skitne spill blir spilt av Kristin Tonjer. Man treffer også andre kjente fjes som Janne Formoe, Gard B. Eidsvold, Jon Øigarden, Pia Tjelta, Ingrid Bolsø Berdal, Stig Henrik Hoff og mange, mange flere.

Dette skal jo være morsomt og når man først har blitt litt vant til at det skal være så forbanna flaut, så kommer man også under huden på serien. Jeg må innrømme at jeg aldri lo høyt av dette. Det blir aldri slik at jeg fikk frysninger av dette, og det blir aldri så legendarisk som man hadde håpet på. Men dette fungerer ganske godt igrunnen. Sesongen klarer det meste av det den forsøker seg på. Det at man får lyst til å skulle slå av pleier jo å være et dårlig tegn, men her er det jo det som er nesten hele vitsen.

Man kan jo spørre seg om det går an å være så skruppelløs som det Linn Skåber gir seg ut for å være, men det blir jo god TV av det. Det er er jo også det eneste denne serien klamrer seg fast til. Hvis du kun skal se en slik serie som dette, bør du se den britiske utgaven av The Office, som faktisk ligger flere nivåer over dette i kvalitet. Spelet sliter kanskje litt med troverdigheten, men det er greit nok sydd sammen til å se på i mangel på noe bedre.