Stephen og Danny bor sammen i et flott hus på Manhattan. De har masse penger og gode venner, men ting er ikke helt som de ser ut til å være. Stephen og Danny lever nemlig et dobbeltliv, der de gir seg ut fra å få alle pengene fra et fremgangsrikt catering-firma, men i virkeligheten jobber de for den beryktede mafia-bossen Dom Victor Patrizzi. Alt ser ut til å gå bra inn til Stephens mor og deres FBI-ansatte far plutselig kommer på uanmeldt langveisbesøk...

Konseptet er jo greit nok det, men en fasade som er i ferd med å sprekke, fordi en FBI-far som kommer på besøk. Stephen og Danny har løyet om sin bakgrunn og håper at ikke far avslører dem. De må selvsagt stelle istand et stort selskap som liksom skal være laget av deres cateringselskap. Det er da mafiaen stiller opp og tar sin tørn for at fasaden ikke skal sprekke for Stephen og Danny. Men med mange kokker, kan det også forekomme søling. Og særlig når Stephen og Danny skal late som de har gjort en del av matlagingen uten å ha rørt et eneste matprodukt utenom det de har spist i ferdig form.

Jeg merket meg at dette skulle være en komedie, men jeg synes nok en del av scenene var direkte unødvendige. Hvorfor skal man ta med masse scener som at man får se en av bikarakterenes foreldre er med i en sykt teit militærgruppe og driver med masse treningsøvelser ute i skauen. For det første var ikke dette morsomt i det hele tatt. Det å fylle dødtid i filmen med dette, virket bare helt utrolig tåpelig. Det fordi jeg har skjønt tegningen med militærgruppen allerede i første scene. Derfor trenger ikke filmskaperne repetere til det kjedsommelige. Filmen prøver også hardt å være morsom, men klarer vel igrunnen aldri å få meg til å le skikkelig. Vitsene blir for opplagte og jeg blir raskt lei av homovitser. Men filmen fungerer heldigvis til en viss grad, og deler av filmen er helt greit gjennomført, selv om jeg ikke ville anbefalt den videre.

Ikke er det noen kjente skuespillere med i filmen heller. Men jeg synes at rollene er greit fylt. Skuespillet er også noenlunde fungerende for en slik film. De gjør det beste ut av filmens litt for tynne manus. Jeg merker dog innimellom at det er litt for mye overspilling, men det kan jeg se litt gjennom fingrene med det i en komedie. Heller ikke regissøren av filmen er noe kjent. Hun heter Kristen Coury, og dette er hennes debutfilm. Men hun har ikke fått laget flere filmer etter denne, og det samme gjelder for manusforfatteren, Joseph Triebwasser, som bare har gjort denne filmen i sin til nå korte filmkarriere.

Selv om dette, som dere kanskje har skjønt, ikke er den beste komedien, så har filmskaperne forsøkt å lage en artig film. Men til tross for et litt klassisk plott og ikke den beste gjennomføringen, redder filmen stumpene slik at det ikke blir totalt katastrofe. Balansegangen i slike filmer er ofte hårfin, og denne filmen klarer som sagt ikke å overbevise, men om du er vant til å se en masse komedier, så kan det være at du ikke synes dette var like dårlig som jeg gjorde. Det kommer en liten anbefaling om en elsker homomoro, som du får servert i rikelige doser underveis.

For min del ble jeg faktisk er litt skuffet når dette plutselig var over uten å spille ut hele konseptets potensiale. For dette kunne blitt en okei morsom film om man hadde en bedre manusforfatter. Skuespillere med høyere X-faktor kunne også vært med å preget dette. Slutten er også litt for platt og kjedelig. Dette framstår som veldig middelmådig og en film jeg aldri har lyst til å se igjen. Det er få ting som trekker opp i denne filmen, men den har en viss minimum av underholdningsverdi. Derfor føler jeg filmen står til terningkast to.