---

Terningkast:


Ingress:
Darren Aronofsky er fortsatt filmverdenens ukronede konge av dopfilm med sitt elleve år gamle rekviem, men Candy er fortsatt verdt en kikk.

Anmeldelse:
Dan og Candy er et vakkert, ungt par med alle utsikter til å få et bra liv. Det er bare ett hinder i veien; de er begge sprøytenarkomane. Dette blir en forbannelse som stadig fører dem dypere inn i den nedovergående spiralen som er hverdagen deres. Etter hvert begynner det også å bli mer og mer tydelig at dopet også er i ferd med å overta for kjærligheten dem imellom. Fins det egentlig noe "sammen i gode og onde dager til døden skilles oss ad" når man har en heroinavhengighet å ta hensyn til?

Det blir fort tydelig i filmen at vi ikke kommer til å bli vitne til at filmhistorien skrives om, men dette er neiggu ikke så ille gæli av den grunn, altså. Den er kanskje ikke noen ny Requiem for a Dream, men likevel makter den å skildre den ulykkelige hverdagen til to helt vanlige mennesker som tok ett veldig feil valg i livet. Dessuten blir den aldri moraliserende, og Heath Ledger og Abbie Cornish, som leder skuespillerensemblet an som Dan og Candy, gjør solide roller. Mye pent filmfotografi her og.

Jeg føler at filmen noen ganger sveiper litt for lett innom enkelte temaer. Det blir ganske tidlig i filmen avslørt at Candy prostituerer seg, men måten den behandler det på, blir veldig overfladisk. Jeg føler aldri at Candy syns det er så fælt å selge seg. Dette kunne vært løst veldig enkelt ved å rett og slett la oss se henne på jobb, og ikke bare at hun kommer hjem og sier at det var ekkelt å ha sex med han kvapsete femtiåringen. Hvorfor den ikke bare kunne ha vist oss elendigheten, skjønner jeg faktisk bare ikke.

Men altså; slettes ikke dårlig, denne. Den utmerker seg ikke noe spesielt på noen punkter, men gir oss likevel et ganske gjennomført portrett av skjebnene til våre junkievenner. Geoffrey Rush dukker dessuten opp i en birolle som en homofil kjemiker som bruker dagene sine på å spille TV-spill og lage sitt eget heroin - hans "gule Jesus", som han kaller det - og det veier jo heller ikke negativt.