---

Ingress:

Billy og Stan er ute på en lengre biltur. De stikker innom en lokal dagligvarehandel og kjøper litt forsyninger til turen. De betaler og setter seg i bilen og kjører videre. Det er da Billy finner ut at han ikke har betalt for boksen med tunfisk. Han orker ikke dra tilbake for å betale for boksen og kjører bare videre. Da de er kommet litt lenger, blir de stoppet av en politibil. De tror de blir tatt for å stjele en boks tunfisk og tilstår at det de gjorde var galt, men det viser seg at den saken politiet snakker om, er en sak som er mye mer alvorlig. Nå er gode råd dyre og det er da Vinny kommer inn som er Billys fetter. Han har studert juss og tilbyr seg å hjelpe dem i rettssystemet. Det blir en rettssak du sjelden finner maken til og spesielt med kule og tilbakelente Vinny som egentlig ikke er advokat en gang...

Anmeldelse:

Da jeg var i tenårene hadde jeg liggebesøk av en kamerat og vi benket oss foran TV-en som jeg hadde på rommet mitt for å se filmen som gikk på TV denne dagen. Den bar tittelen ‘Min Kule Fetter Vinny’. Da vi begynte å se, hadde ikke helt de store forhåpningene. Særlig siden dette bare var en tilfeldig film som gikk på TV denne dagen. Den begynte veldig ordinært med to gutter på biltur og så begynte humoren og de ubetalelige poengene å melde seg en etter en. Vi endte til slutt opp med å digge filmen. Men man har ofte minner om slike filmer, som man har sett i tidlig tenårene, og som viser seg å være møkk når man ser dem om igjen. Det var derfor jeg satt meg ned med min kamerat som så filmen den gangen og en annen som også hadde sett denne filmen på TV samme dag som oss, for å se om den framdeles holdt mål.

Først må jeg si at konseptet for filmen er veldig kult. Dale Launer, som har skrevet manuset, har fått fram mange gode poenger. Det at vi følger to stykker i en rettssak, som er totalt uskyldig, og som blir hjulpet juridisk av en som ikke er advokat en gang, er absolutt fett nok til å basere en film på. Det er denne filmen et godt eksempel på. Jeg føler det er svært mye god underholdning i filmen til tross for at den omhandler noe så traust som en rettssak. Den får jo også rettssaken til å framstå som virkelig gøy og sterkt underholdende. Filmen begynner med en god del forvekslingshumor som er svært gøyal og velfungerende, selv om man vet at den kommer. Rettsaken er jo ubetalelig å se. Det er sjelden man ser vitner bli utspurt på en mer interessant måte enn dette.

Det er også en god del kjente fjes i filmen. I rollen som Vinny finner vi den Oscarvinnende skuespilleren Joe Pesci (Den Rasende Oksen, Dødelig Våpen 2, Mafiabrødre, Hjemme Alene, JFK og Casino). Han spiller Vinny på en kul måte. Han blir en rollefigur jeg virkelig liker å følge på lerretet. Som Vinnys forlovede som har godt over gjennomsnittlig peiling på biler, finner vi Marisa Tomei (The Wrestler, Wild Hogs og What Women Want). Hun gjør en meget søt og bestemt ung dame med attityde. Ralph Macchio (Karate Kid) og Mitchell Whitfield (Mest kjent fra denne fimen man har også spilt Barry Farber i seks episoder av Venner for livet) spiller Billy og Stan. Som statsadvokaten finner vi Lane Smith (Lois & Clark) og som dommeren finner vi Fred Gwynne (Pet Semary, Farlig Begjær og On the Waterfront). Skuespillerne gjør en god jobb, selv om Ralph Macchio som vanlig spiller litt over the top. Heldigvis ikke mer enn hva man tåler i en slik film. Jeg klager dog ikke nevneverdig på skuespillerprestasjoner i filmen, da de fleste av dem gjør jobben og vel så det.

Dette er en film som får deg i virkelig godt humør. Jeg ler en del og synes rettsaker aldri har vært kulere. Alt dette fungerer fordi man tror på karakteren Vinny. Han er en smule for 'laidback' og jeg liker hans argumentasjon, selv om han lovlig sett ikke har noe som forsvarer i en rettssal å gjøre, siden han ikke er advokat. Jeg kan ikke annet en å bli sjarmert og underholdt av konseptet, humoren og rollefigurene som er veldig godt gjort. Jeg drister meg faktisk til å gi dette en svak femmer, fordi det er en uvanlig underholdende film, som man ikke ser mange av i sitt slag på humorfronten. Man kan selvsagt trekke for en del mindre ting som eksempelvis komedieaspektet med filmen, men jeg likte det og elsker å premiere kule øyeblikk, som du får mange av i denne filmen. Også det faktum at filmen faktisk føles litt tidløs, og ikke har tapt seg siden den kom ut tilbake i 1992, er også noe jeg jeg verdsetter.