Andy skal ha bursdagsselskap og lekene hans er bekymret om de blir byttet ut av nye leker. Stemningen i lekekassen blir raskt annerledes når den nye leken, Buzz Lightyear, kommer med i gjengen. Woody som siden han ble pakket opp, har vært Andys ynglingsleke må plutselig vike plassen for sin for Buzz som er en mye nyere og mer utstyrt leke. Woody liker ikke sin nye plass og forsøker å rydde Buzz av banen. Han han dytter ham ut vinduet, men Woody blir raskt upopulær i lekekassen for sitt litt slemme påfunn. Når Buzz er borte blir Woody blitt tatt med ut for å spise på Pizzaland. Buzz som befinner seg i hagen kommer seg også inn i bilen og blir med på turen. De to lekene begynner å sloss og kommer bort fra Andy og må da sammen kjempe for å komme seg trygt hjem igjen til lekekassen. Det blir litt av et oppdrag når den slemme nabogutten oppdager dem før de er trygge...

Det å skulle lage film om leker synes jeg hørtes litt kjedelig ut i utgangspunktet, men når det er gjort med så stor fortellerglede som dette, blir straks alle fordommene lagt til side. Jeg husker jo selv da man var liten og ønsket meg fete leker til jul og bursdag. Jeg kjenner også igjen typen leker som er mest populære. Det er jo klart at de mest avanserte lekene er gøyest i lengden. Det erdem Woody og ikke minst Buzz Lightyear representerer. Likevel har filmskaperne klart å få et bredt spekter av leker som vi kjenner igjen fra barndommen. Hvem har ikke lekt krig med de grønne krigersoldatene eller hva med dinosaurene som hadde sitt inntog i lekebutikkene på begynnelsen av 90-tallet? Det er selvsagt også jenteleker som dukker, lekebord og tekopper og andre saker som er moro for jenter. Lekene byr på alt fra det veldig enkle til det litt mer avanserte.

Da Toy Story kom i 1995 trodde jeg nesten ikke det var mulig å lage film kun ved hjelp av datamaskiner. Jeg hadde også trodd at det skulle syntes veldig at dette var den første dataanimerte spillefilmen, men den klarer seg flott selv den dag i dag. Filmskaperne har gjort alt veldig solid teknisk sett. Denne filmen både ser flott ut og er fantastisk gjennomført. Filmskaperne har greid å holde seg i reimen. De forsøker seg ikke på ting de ikke mestrer helt. Det er nesten som man ikke tror det man ser, fordi dette ser helt fantastisk ut for sin tid. Pixar viste med denne første langfilmen at de hadde noe å fare med i animasjonsuniverset og har i ettertid fulgt opp med mye stor animasjonsglede.

Det morsomste med filmen utenom den supre animasjonen er historien er og hvordan den fortelles. Jeg blir nemlig sugd inn i filmen fra første stund, og selv om den i bunn og grunn er litt barnslig er det nok av spenning, humor og kule scener til at dette blir riktig så minneverdig. Det er jo faktisk en god del som skjer i filmen, til tross for at filmen faktisk er litt kort med sine bare 80 minutter lange spilletid. Jeg kan ikke annet enn å berømme Pixar for sin fortellerglede. Jeg har jo sett en del Pixarfilmer før og vet hva de står for, men det er også noe eget med denne første filmen deres. Den er såpass overraskende gjennomført.

Filmen er veldig moro selv for voksne. Toy Story er veldig engasjerende og så godt laget at den fremdeles er svært underholdende, til tross for at den var først ut av dataanimasjonsfilmene, som etter er blitt veldig populære. Humoren i filmen er også ganske treffende og lun, også selv for de litt eldre. Dette er en film jeg bare digget. Jeg kan nesten ikke få sagt nok lovord om den. Hva er det med Pixar og animasjonsfilmer som klaffer så utrolig? Hadde aldri trodd jeg skulle kunne like en film om barn og leker så godt, men så feil kunne man ta. Dette er bare helt fantastisk underholdende fra første stund. Toy Story tar virkelig fram barnet i meg. Med dette gleder jeg meg til å se resten av Toy Story-filmene.