Noen arkeologer finner en mumie av den egyptiske presten Imhotep. Funnet inkluderer også en gammel boks som bærer denne inskripsjonen på lokket: ‘Død, evig straff, for en hver som åpner dette skrin’. En av arkeologene er en fornuftens mann og tror ikke på gamle forbannelser. Han åpner skrinet og finner et pergament som han leser høyt. Det han ikke vet, er at han nå har lest et pergament med en formel som har vekket mumien Imhotep til live igjen etter 3700 år. Imhotep rømmer fra museet og tar pergamentet med seg. Samtidig dør hans vekker imens han ler som en galen. 10 år senere dukker en mystisk mann opp som kaller seg for Ardath Bey. Han leder to arkeologer til å grave etter en graven til Prinsesse Ankh-es-en-amon som er Imhoteps gamle elsker. Det er noe muffens på ferde og onde krefter er i sving for å fullbyrde sitt eldgamle oppdrag om å vekke sin elsker til live igjen...

Etter å ha sett nyinnspillingen var det jo litt kult å se filmen hvor filmskaperne hadde fått sin inspirasjon fra. Det er helt utrolig at de klarte å lage en slik film som denne allerede i 1932. Filmen er svært spennende, innehar gode effekter og drøssevis av smarte løsninger. Filmskaperne forteller historien på en glimrende måte med de midler de hadde til rådighet så tidlig i filmhistorien. I grove trekk er det den samme historien som i nyinnspillingen, men dette er gjort på en litt annen måte. Filmskaperne introduserte jo en litt annerledes skrekkfilmfigur med denne mumien. Han er en tidløs romantiker som gjør det han kan for å fullbyrde sin kjærlighet til den døde prinsessen.

Boris Karloff gjør filmens beste skuespillerprestasjon. Han spiller Imhotep på en så mystisk og intens måte som gjør at jeg virkelig legger merke til ham på lerretet. Karloffs rolletolkning har en egen tiltrekning mot seerne. Skuespillet litt i samme gaten som Max Schrecks tolkning av Graf Orlok i Nosferatu. Jeg blir satt tilbake og det fremmer litt frykt når jeg ser hans intense mumietolkning. Det er filmer som denne og Frankenstein, som har gjort Boris til et skrekkfilmikon. De andre skuespillerne gjør også sitt for at dette skal bli skikkelig minneverdig, men klassisk sett er det Karloff som gjør mesteparten av jobben.

Karl Freund er regissøren bak 1932-versjonen av filmen. Et år før denne filmen, hadde han ferdigstilt en annen klassiker, i den populære Dracula, sammen med regissøren Tod Browning. Denne filmen er nesten like klassisk, og minst like underholdende som Dracula. Freund har virkelig klart å lage filmen så interessant og skremmende at man blir fascinert selv ca 70 år etter at den ble laget.

John L. Balderston har skrevet manus og det har han pennført på en glimrende måte. Han var jo kjent for å blant annet skrevet teaterstykket som Dracula ble laget fra i 1931. Her klarer han å skape en meget interessant historie med mye egyptisk mytologi blandet sammen med overtro som regjerte på den tiden etter å ha blant annet funnet Tutankhamons grav. Historien er veldig genial for sin tid og er framdeles såpass spesiell at den kunne brukes i sin helhet i nyinnspillingen med bare å bake inn et eventyr og litt action rundt den.

Denne filmen var en stor suksess da den gikk på kino, og derfor var det selvsagt duket for en rekke oppfølgere, men det er denne filmen som står igjen som den beste av dem. Alt er veldig godt gjennomført 'Teh Mummy'. Scenografien er så proff at alt ser bra autentisk, nesten som ekte egyptiske graver. Scenene og skuespillet er regissert på en veldig overbevisende måte. Den er gjort i sort hvitt, men det legger ikke noen demper på stemningen for filmskaperne har klart å gjøre dette veldig minneverdig og ikke minst intenst underholdningsmessig. Filmen er faktisk litt skremmende, selv den dag i dag. Dette er en sann klassiker som du også bør se om du ikke har fått sett den. Jeg triller en bunnsolid femmer for dette spennende mumie-eventyret.