Året er 1863 og borgerkrigen raser i USA. Vi entrer filmen i det vår helt Dunbar skal til å amputere foten, men legen er ikke i stand til å sage siden han har sovet for lite. Det gjør at Dunbar ikke vil ligge å vente. Han drar på seg støvelen sin og drar ut i krigen igjen. Hans smerter er store og han får et nesten helt fryktløs forhold til døden. Krigen ved fronten har kjørt seg fast. Fiendene ligger på hver sin side av et stort jorde og venter på at den andre skal gjøre et framsteg. Dunbar liker ikke å vente så han rir bare rett mot fienden imens skuddene hagler mot ham. Han er imidlertid veldig heldig og blir ikke truffet. Hans lag bruker dette farlige stuntet til å rykke fram og så er krigen igang igjen. Etter dette får Dunbar får sin stjerne i boken og kan bli stasjonert hvor han vil. Han velger da en post langt ute i ødemarken. Der kommer han i kontakt med Sioux-indianerne. Han innleder et vennskap med stammen som lever i nærheten av der han bor. Dette blir et vennskap som vil prege hele hans videre liv...

Når Danser med ulver kom ut i 1990 var det en del interesse for western igjen. Sjangeren hadde med andre ord en aldri så liten oppblomstring. Dette er også en spesiell og sjeldent god western. Filmen er både rørende og engasjerende på samme tid. Historien om at en hvit mann innleder vennskap med indianerne er en fin fortelling. Det var nok også noe som var utenkelig på 1800-tallet.

I filmen får vi utbrodert konflikten som ligger mellom amerikanerne og indianerne. Det er en sterk historie som fortelles. Vi får gode innblikk i de problemer som indianerne møtte. Filmen viser hvordan indianerne ble kuet og misforstått av amerikanerne, som så på dem som noen noen primitive råtasser. I danser med ulver er det hovedpersonen som forsøker å nærme seg indianerne. Det blir litt komikk med kulturforskjeller. Indianerne snakker jo et helt eget språk og har også et eget fingerspråk som de bruker. Det kan ikke ha vært helt enkelt å skulle tilnærme seg den hvite mannen Dunbar for indianerne.

Nå skal ikke jeg påstå at dette fokuserer noe særlig på komikk for det gjør det virkelig ikke. Men det at det foregår missforståelser når to kulturer møtes på denne unike måten, er jo bare rett og rimelig. Dette er en veldig god historie som engasjerer stort underveis. Den virker også temmelig troverdig og har kvaliteter som gjør den til et veldig stødig drama, og på samme tid også en usedvanlig god film.

Det er noe med stemningen i slike filmer. Filmskaperne hadde så god tid den gangen. Dette fungerer derfor som flott avkobling fra alt stresset og det høye tempoet som preger vårt samfunn i dag. Det er faktisk litt befriende å se at det finnes andre måter som også fungerte for hvordan man kunne leve et meningsfylt liv. Det er faktisk mye god livsvisdom å spore i filmen. Og så får vi flotte naturskildringer i storslåtte landskap og vi får også nærkontakt med de ville dyrene. Ikke uventet og som tittelen antyder så får vi også oppleve en ulv. Jeg opplever at dette er en god reise tilbake i tid til en helt annen verden og virkelighet enn dagens. Det hele virker faktisk veldig eksotisk for en en enkel nordmann.

Filmen kom under en tid da Kevin Kostner var kongen og vi var hans undersjotter. Folket og publikum som på ham med beundring i hver en film. Og det er ikke uten grunn. Han har nemlig et edelt utseende som er skapt for å spille helten. I tillegg er han også en meget habil skuespiller som det er lett å bli glad i. Han høstet blant annet en Oscarnominasjon for sin rolle i denne filmen og jeg merker at han vet hvordan han skal te seg på lerretet. Han får dette til å virke så troverdig.

Men han er ikke alene om å skape en god rolletolkning. For det er mange i denne filmen som spiller veldig temmelig overbevisende. Jeg vil spesielt trekke fram Graham Greene og Mary McDonnell som danner viktige deler av handlingen rundt filmen. McDonnell spiller en hvit kvinne som har vokst opp blant indianerne og som etterhvert blir Kostners kjæreste i filmen. Det er veldig bra å se at filmskaperne ikke har falt for fristelsen å velge en pur ung og typisk veldig pen jente. Mary McDonnell er flott hun, men hun er ingen typisk skjønnhet. Akkurat det føler jeg gir mye tilbake til filmen i form av troverdighet. Graham Greene på sin side spiller fullblods indianer med vekt på diplomatiske evner. Han blir et naturlig bindeledd mellom indianerne og Dunbar som Kostner spiller.

Kevin Kostner står også for regien i filmen og dette er hans debutfilm som regissør. Han gjør sine saker mesterlig. Kostner har virkelig greid mesterstykket å både spille hovedrollen og regissere dette på overbevisende vis. Det skal nevnes at filmen ble nominert til hele 12 Oscars og høstet hele syv av dem, blant annet for beste film og beste regi. Det er kvalitet i ganske mange ledd av produksjonen og vi merker virkelig at filmskaperne har strukket seg til det ytterste for å få dette til å virke så minneverdig som mulig. Michael Blake skal også ha mye av æren, for han har skrevet manuset et gnistrende manus. Jeg føler dette er en historie som vekker min fulle interesse hele veien, til tross for en spilletid på tett opp mot tre timer. Fotoarbeidet er nydelig uført og jeg får frysninger i enkelte scener, som er direkte vakkere. Musikken er et kapittel for seg. Den er det John Barry som står for. Han har løst musikken på klassisk vis. Han får virkelig fram følelsene i meg og musikken passer perfekt sammen med filmen ellers.

Jeg får virkelig godfølelsen i Danser med ulver. Det skal også legges til at jeg ikke har noe nostalgisk forhold til filmen, og har sett den første gang i den seneste tiden. Dette er en relativt ny westernfilm som allerede har blitt en moderne klassiker. La oss håpe at filmen ikke blir glemt og vil glede også kommende generasjoner filmtittere. Det er en bragd å skape en så lang film, som føles så underholdende hele veien. Jeg kaster sekseren for en meget serk og troverdig film. Heldigvis forsøker ikke filmen å være overtøff, men kjører mer en troverdig tone, som holder i massevis.