Aaron Green jobber som talentspeider innenfor musikk i selskapet Pinnacle Records. Han lever et ganske rolig og fint liv sammen med kjæresten sin Daphne. Pinnacle Records går dårligere og trenger noe å tjene store penger på. Det er da Aaron Green kommer med ideen om å lage en tiårsjubileumskonsert på Greek Theatre in Los Angeles med rockestjernen Aldous Snow. Snow stoppet å lage musikk etter at hans album og singel African Child floppet totalt. Nå skal de altså børste støv av den store stjernen. Green får oppdraget med å møte stjernen og få ham til Amerika innen 72 timer, men det er lettere sagt enn gjort når stjernens liv stort sett bare består av narko, party og damer...

Dette er en rocka komedie med en falmende musikkstjerne. Noe av det morsomste med filmen er en del av sangene som tar ofte på kornet hvor dum mange popsanger kan være i dag. Men musikkvideoer av morsomme sanger er ikke nok til at det drar filmen alene. Det er mulig du synes dette er morsommere enn meg om du liker veldig godt rølpete partyhumor. Filmen fungerer er i bunn og grunn egentlig bare som et langt vorspiel som ikke tar slutt før rulleteksten setter inn.

Filmskaperne har i det minste forsøkt å skape litt blest. De har fått med ganske mange kjente fjes som Christina Aguilera, Lars Ulrich og Sean 'P. Diddy' Combs. Filmen feiler ganske miserabelt i å skape en komedie for de store massene. Filmen er ikke direkte dårlig. Filmskaperne forsøker alt for hardt å være morsom. Det resulterer i at filmen føles veldig krampaktig. Morsomhetene går ofte ut på at rollefigurene har tatt for mye narko eller at de har sex selv om man ikke burde. Med på laget kommer også andre narko eller alkoholrelaterte og banale morsomheter. Dette forsøker å være som Hangover, men lykkes ikke å nå den filmen til knærne en gang. Dette er nemlig mer pinlig enn morsom.

Regien er ved Nicholas Stoller som blant annet er kjent for å gjøre filmen 'Dumpet av Sarah Marshal' og har skrevet manus til filmer som denne, 'Gullivers reiser', 'Yes Man' og 'Fun with Dick and Jane'. I denne filmen feiler han i å skape en vinnerkoemdie. Konseptet føles litt vel tynt, men det er ikke der det skorter, selv om jeg har sett lignende konsepter ørten ganger fra før. Det er rett og slett morsomhetene som er for dårlige. De er av den sorten som hørtes artig ut på papiret, men som ikke fungerer på film.

Rollefigurene er det ikke noe i veien med, det er handlingen og vitsene som ikke holder mål. Hovedrollene blir spilt av Jonah Hill (Superbad) og Russell Brand (Dumpet av Sarah Marshall). De gjør begge en relativt god innsats og passer godt inn i sine respektive roller. Det er absolutt ikke deres feil at denne filmen feiler litt i å være morsom. De gjør så godt de kan og er noe av det som trekker filmen opp fra sølen.

Når jeg tenker tilbake på filmen i ettertid er dette en film jeg helst vil glemme. Det er ikke noen scener som appellerte til undertegnede. Dette var virkelig bortkastet tid og fungerte aldri som skikkelig som underholdning, selv om jeg dro litt på smilebåndet i enkelte scener. Det var rett og slett for mye gråstein og for lite gull. Jeg blir rett og slett lei av at rollefigurene drikker litt mer enn de burde, tar narkotika eller har sex. Dette er egentlig bare noe å prøve seg på om du elsker rølpete partykomedier over alt på jord og må ha mer av det. Også mulig at om du er i tenårene at du kan synes dette blir morsommere siden alt er veldig banalt med medfølgende sex- og rushumor.