|
Anmeldelse av Being John Malkovich - Film (1999)
|
Film: Being John Malkovich (1999)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Komedie, Fantasi
Land: USA
Regi: Spike Jonze
Spilletid: 108 min
Datoer:
| 2000-04-14 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 5.1 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (19 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Herlig underlig
Publisert: [ 30. Mai 2011 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Dette er potensielt det mest sinnssyke du noen gang kommer til å se. |
||||
|
Anmeldelse: Craig har store drømmer og ambisjoner om å slå gjennom med dokketeateret sitt, til tross for at hans kjæledyrglade kone ikke er så fornøyd med inntekten som liksom ikke er der. Han tvinges til å søke en kjedelig kontorjobb for å få alt til å gå opp. Men når han kommer til jobbintervjuet, begynner han å skjønne at det er et ganske snodig firma han har søkt jobb hos. For det første kan man ikke ta heisen til riktig etasje, men man må stoppe heisen midt mellom to etasjer for å komme dit. Og når man først er inne i lokalene, er de så små at man må gå krumbøyd. Men det aller rareste, er at det ene rommet inneholder en portal som leder inn i hodet til John Malkovich! Sammen med en snerten kollega bestemmer han seg for å tjene penger på det og leie ut portalen som en attraksjon til betalende turister. Og sånn kunne jeg fortsatt, for handlinga i denne filmen bare spinner og snurrer, uten at det blir uoversiktlig av den grunn. Pinadø rart, joda, men man følger alltid med. For dette er så oppfinnsomt og merkelig at man liksom ikke klarer å fjerne oppmerksomheten fra det. Og heldigvis blir det ikke "bare" rart; humoren er genuint god, og jeg kan lett tenke meg at for eksempel Wes Anderson har latt seg inspirere her. Spenstig manus og godt skuespill fra blant andre John Cusack, Cameron Diaz, Catherine Keener og (no shit) John Malkovich, gjør dette til noe mer enn bare sære hendelser plassert etter hverandre. Dette er ganske enkelt en jækla god film. Det tar litt tid å komme inn i den, men det er nok mest fordi man ikke helt veit hva man kan forvente av den. En helt nydelig åpningssekvens som faktisk viser et av dokketeaterstykkene til vår mann Craig, gir på en måte forventninger om noe litt annet enn det sinnssyke hurlumheiet vi faktisk blir tatt med på. Jeg ser nok dessuten for meg at noen garantert vil komme til å stemple dette som i overkant psykedelisk, men dette underholdte i det minste meg til dypt ned i sjela. |
||||
