Georg er samboer med den fremadstormende musikkartisten Hege. Hun er tre måneder på vei og han tror de venter barn sammen. Men livet har aldri vært bare enkelt. Hege har begynt å jobbe veldig mye og har slanket seg 20 kilo. Plutselig en dag leser Georg i Se og hør at Hege er blitt singel. I tillegg sliter Georg med forholdet til faren sin som er begynt å bli gammel og har brukt flasken som trøst. Georg lurer på om faren hans noen gang har likt ham. Hans bror Terje har heller ikke det beste forholdet til deres felles far. En dag kommer faren på sykehus og blir erklært umyndiggjort som følge av at han lider av schizofreni. Georg blir motvillig valgt til å se etter faren. Georg har imidlertid et greit forhold til sin mor, men ting er også blitt vanskeligere på den fronten også etter at moren har flyttet sammen med en annen kvinne. De to brødrene Georg og Terje tenker at de aldri skulle vært født, fordi foreldrene egentlig ikke passet sammen. Deres mor valgte å gifte seg, bare fordi de andre advokatene var gift. Sammen er de blitt rotten frukt....

Vi får malt bildet av en splittet familie og deres famlende forsøk på å nærme seg hverandre. Georg er besatt på å føre slekten videre, men er også redd at han skal bli som faren. Det er kanskje mange som sliter med frykten for å bli som sine foreldre, men her er det ekstra ille da moren og faren aldri har passet sammen. Hvorfor Georg og Terje ble født er noe de begge lurer på. De håper og tror at ikke gener spiller en alt for sentral rolle i livet deres. Livet har aldri vært bare enkelt og det får du som seer virkelig erfare sammen med rollefigurene.

Skuespillet i serien er stort sett veldig stødig. Anders Baasmo Christiansen (Dag, Nord og Buddy) gjør nok en sterk rolle, denne gangen som den litt mislykkede Georg. Vi har sett ham i lignende roller før, men Christiansen er god på slike roller som sliter i livet. Stein Winge (Døden på Oslo S) spiller Georgs far og hans rolle er såpass ute at det er vanskelig å relatere seg til den, men vi kommer litt og litt mer inn i hans psyke etter hvert. Anders Danielsen Lie (Herman, Tomme tønner og Reprise) gjør en god rolle som Georgs bror Terje som bæsjer på flagg og ellers har en god del rare kreative prosjekter.

Vi treffer også Bjørn Sundquist i en mindre episk rolle. En annen rutinert kar finner vi i Jon Skolmen (Luftens Helter, Selskapsreisen og Plastposen) som spiller en sjef i en lokalavis. Viktoria Winge (Reprise, Fritt vilt og Max Manus) er også god i rollen som den sprudlende 18 år gamle Jenny. I andre roller finner vi Anna Bache-Wiig (Borgen skole, Buddy, Naboer og Varg Veum - Falne engler), Tone Danielsen (deUSYNLIGE, Reprise og Jul i Blåfjell), Ellen Horn (Frida - med hjertet i hånden og Den brysomme mannen), Kristin Kajander (Hard asfalt og Jeg er Dina), Lena Kristin Ellingsen (Himmelblå) og Michalis Koutsogiannakis (Vinterkyss).

Dette skal være inspirert av Sopranos og Six Feet Under som jeg dessverre ikke har fått med meg ennå, men som står på 'skal se'-listen min når det gjelder TV-serier. For min del er 'Koselig med peis' veldig mørkt og sårt, som nok er meningen også. Men dette er ikke bare mørkt, det er også en del humor i serien som gjør at dette føles ganske kult å følge. I siste episode får vi en ubetalelig komiseriesekvens med mange av karakterene her som oppsummerer mye av familielivet til Georg og familien Hansen. I første episode av 'Koselig med peis' er ikke alt på plass. Da klager jeg litt over at serien mangler litt flyt og føles litt famlende. Tempoet er kanskje litt lavt og ting virker litt grått og kjedelig, men det kommer seg skikkelig etterhvert. Dette er en serie du må se litt av, for å komme skikkelig inn i. Etterhvert fikk jeg ,er lyst til å se hvordan det kommer til å gå med disse karakterene. Karakterene er bra gjennomarbeidet og virker interessante nok. Plottet er også ganske greit, også tvistene føles solide nok.

Jeg liker veldig godt 'Koselig med peis'. Den føles underholdende, til tross for sitt litt dystre utgangspunkt. På en merkelig måte er dette noe jeg vil ha mer av episode for episode. Etter noen episoder er jeg 'hooked' og kan nesten ikke legge den fra meg. Humoren i serien og karakterene blir bedre og bedre utover i verket. Det er befriende å se en god norsk serie med mye substans uten at det hele føltes for tungt. Og selv om serien er mørk, så er det en fin stemning likevel. Jeg liker mye av det jeg får, men det mangler det siste lille ekstra. Jeg ender likevel på en god firer, for et hederlig forsøk på å skape en god norsk dramaserie.