Larry, Phil og Bob er tre menn som alle jobber i et selskap som lager industrielle smøremidler. De har tatt seg inn på et hotell der de skal holde en konferanse for å selge sine produkter. De er spesifikt ute etter å nå storsjefen The Big Kahuna for å selge deres produkter til hans selskap, men det er bare det at de ikke vet hvordan han ser ut, bare hva han heter. De forsøker alle triks i ermet for å fullbyrde oppgaven som kan bli deres livs salg...

Filmen er bygget på teaterstykket Hospitality Suite skrevet av Roger Rueff. Teater kan ofte bli litt kunstig på film, men dette fungerer delvis greit. De tre karakterene Larry, Phil og Bob utgjør hele filmen alene. Det vil si at vi ikke blir introdusert for noen andre i filmen. De andre er figurerer bare som navn og blir snakket om. Men jeg vil ikke si at dette gav meg så mye mer på film enn om jeg hadde sett det på teater. Manusforfatterne burde nok skrevet dette litt om og brukt mer av de tingene man har muligheten til når man lager film. I mine øyne ble dette for stillestående til tider, men filmen er såpass bra laget at jeg ikke blir direkte skuffet.

Skuespillet i filmen er faktisk veldig solid og jeg tror nok ikke denne filmen kunne fungert uten det. Da hadde vi rett og slett ikke sittet igjen med noenting interessant. Kevin Spacey (Seven, De mistenkte, L.A. Confidential og American Beauty) er den mest profilerte skuespilleren i filmen og han er som vanlig svært velspillende i sin rolle som den litt kyniske løsmunnede Larry. Hans rollefigur tror han er den beste menneskekjenneren og har en svært god selvtillit som en toppselger. Dette er en nærmest perfekt rolle for Spacey og jeg skjønner hvorfor han ble håndplukket til å spille nettopp denne rollen. Han er flink til å være en frittalende viktigper som vet hva han vil.

Danny DeVito (Gjøkeredet, Get Shorty, L.A. Confidential og Man On The Moon) spiller Phil, en gjennomsnittlig mann i femtiårene som nylig er skilt og begynner å lure på meningen med livet. Phil er ikke så sikker lenger på at han jobber i riktig bransje. DeVito er flink til å spille veldig nedpå og troverdig som en real vanlig kar i gaten. Det gjør ham til en flott motvekt til Spaceys pondus. I den siste rollen her finner vi Peter Facinelli (Twilight) som er en jypling forhold til de andre når det gjelder forretninger. Han gjør også en god figur og som passer ganske godt inn sammen med de to andre.

Filmen er litt småvittig innimellom og det er det stort sett Spaceys karakter, Larry, som står for. Han har noen treffende replikker og en måte å være på som overrasker meg litt innimellom. Så hva dreier dette seg egentlig om, spør kanskje du? Det pleier jo å være litt substans i teaterstykker og det har filmskaperne også dratt med seg inn i denne filmen. Hovedvekten i filmen ligger på forholdet mellom de tre rollefigurene og hvordan alt utspiller seg når de skal forsøke å dra i land denne kontrakten. Vi begynner med å ikke vite noe særlig om disse tre forskjellige selgerne. Men etterhvert som filmen beveger seg framover blir vi kjent med dem gjennom deres konversering. Vi får også litt livsfilosofi presentert gjennom selgernes poenger.

Filmen er grei skuring å se, men jeg fikk aldri den rette godfølelsen når jeg så dette. Det føltes rett og slett som det ble litt mye teater og litt for lite film. Som sagt gjør skuespillerne en god jobb. Uten deres solide prestasjoner hadde dette blitt ganske så traust. Filmen hadde jo også sjanger som komedie og der synes jeg nok ikke dette var vast nok. Men jeg gir dette en svak firer fordi jeg ble underholdt langt på vei, selv om dette ikke var helt like stort som jeg hadde forventet. Filmen er jo litt teatersær og føles også litt tung til å kose seg med i alle situasjoner. Jeg vil derfor anbefale dette til deg som liker teater og er vant med den fortellerteknikken, fordi dette ikke byr på så mye mer enn du kunne fått på teaterscenen.