Ni forskjellige personer møtes i et stort herskapshus. De er alle invitert, men vet ikke hvorfor de er der. Når de finner ut at de ikke er der frivillig og det er noe som ikke stemmer, ønsker de å dra hjem. Men de finner raskt ut at de er innestengt i huset. Og som ikke det skulle være nok, begynner folk å dø rundt dem en etter en...

Hvis du har spilt brettspillet Cluedo kjenner du igjen mye, siden filmen er basert på det populære brettspillet. Her får du alle de klassiske gjenstandene, de mange rommene i det store huset og karakterene som du kjenner fra spillet. Filmskaperne har også laget en god historie rundt det hele med et mysteriet vi skal forsøke å løse. Eller med andre ord vi skal forsøke å finne morderen som i spillet. Filmen er ikke helt ulik 'And Then There Were None', bare at dette er en mye mer tullete og fjasete versjon.

Manuset er skrevet av John Landis (Blues Brothers) og Jonathan Lynn (Javel, statsråd). De har gjort en grei jobb og klarer det å bygge opp mot slutten, der vi får løsningen på mysteriet. Jonathan Lynn (Full Pakke og Min Kule fetter Vinny) er også regissør for filmen og gjør en veldig god jobb i begynnelsen av filmen. Han klarer å bygge opp god gammeldags mystisk stemning og filmen er ganske god i den fasen der man ikke vet helt hva som egentlig foregår. Tenk deg et gammelt herskapshus langt ute på landet og det er selvsagt etter mørkets frambrudd. Folk dukker opp i huset og vet ikke hvorfor de er der, og så begynner ting å skje. Du klarer ikke helt å sette fingeren på hva som skjer og blir gradvis matet med informasjon. Men uheldigvis klarer ikke filmen å holde denne stemningen gjennom hele filmen. Det gjorde at filmen dalte noe for min del, men uten at den ble direkte dårlig.

Sjangerblandingen føles litt absurd. For min del hadde dette føltes en del bedre om ikke filmen på død og liv skulle være så gøyal hele veien. Om filmskaperne først ville gjøre dette til en komedie, føles det ikke riktig å gjøre karakterene så teite at man ikke kjenner seg igjen i noe av det de foretar seg. Ikke er dette en crazykomedie heller og jeg synes ikke at humoren hjelper filmen framover. Her burde det være å fortelle historien og holde på mystikken så lenge som mulig, som skulle stå i høysetet. Slutten føltes ikke fullt så interessant som jeg kanskje skulle ønske.

Det er samlet sammen en god gjeng skuespillere som i begynnelsen klarer å skape litt magi. Det er jo meningen at dette skal være veldig karakterbasert. Filmskaperne har klart å velge skuespillere som er dyktige til dette. Det er ikke de aller mest profilerte skuespillerne som er samlet sammen for denne filmen. Her møter du blant annet Christopher Lloyd (Gjøkeredet, Tilbake Til Framtiden og The Addams Family), Eileen Brennan (Stikket), Tim Curry (The Rocky Horror Picture Show, Jakten På Rød Oktober), Madeline Kahn (Nixon, What's Up, Doc?), Michael McKean (Tatt på Senga og This Is Spinal Tap), Martin Mull (Mrs. Doubtfire), Lesley Ann Warren (Secretary), Colleen Camp (Apokalypse Nå, Politiskolen 2, Wayne's World og Die Hard - With Vengeance) og Lee Ving (Flashdance).

Men til tross for at vi får karakterskuespillere i rollene, blir det ingen briljering på skuespill. Det vil si at skuespillerne nok gjør det de har fått beskjed om. Det blir en god del overspilling. Dette er ikke er helt uvanlig i komedier, men her tok det bort noe av fokuset for det som skjer i filmen. Det gjør at jeg ikke å ta filmen like seriøst lenger og jeg faller rett og slett litt ut. Særlig hadde jeg problemer med slutten av filmen som ble for tullete, uten at det ble noe særlig morsomt heller.

Dette begynner veldig bra og virker veldig interessant, men det føles etter hvert som luften går litt ut av ballongen. Slutten er ikke fullt så god som jeg hadde håpet på. Men det skal sies at dette ikke er noen dårlig film. Det gjør at jeg roter i lommen og trekker opp en terning som lyser godt opp på fireren. Det er ikke så mange filmer som er blitt laget av dette slaget, og denne filmen tåler så absolutt et gjennomsyn. Det er også mulig at du kommer til å like filmen enda litt bedre enn det jeg gjorde. Jeg digget som sagt begynnelsen og konseptet føles også solid nok. Det ble også litt nostalgi knyttet til brettspillet som jeg spilte som barn.