Forskeren Angelo har utviklet et nytt forskningsprogram som skal hjelpe å stimulere hjernen. Først brukers sjimpanser som forsøksdyr, men de klarer ikke å bli glupe nok til at Angelo synes at sjimpansene klarer å utnytte programmets potensiale. Det er ikke før Angelo ser Jobe som er en mann som blir sett på som svært simpel, at han føler at han vil hjelpe denne mannen ved å gjøre ham klokere. Jobe lever et svært enkelt liv i et lite hus på kirkens eiendom og driver å klipper folks plener, noe han liker svært godt. Angelo spør Jobe om han skal hjelpe ham med å øke IQ-en hans, slik at ikke folk utnytter ham. Dette går Jobe med på og en helt ny verden åpner seg for Jobe. Men etter hvert som Jobe blir smartere, klarer ikke Jobe å stoppe behandlingen og ting kommer etterhvert helt ut av kontroll...

Dette er løst basert på en historie av Stephen King. Filmen er ikke helt hva den høres ut som på tittelen. Første gang jeg hørte om denne, trodde jeg dette var en typisk grotesk grøsser, men det er dette virkelig ikke. Jeg synes rett og slett det nesten ikke er noe grøss i filmen, i hvert fall oppleves ikke denne som grøsser lenger. Filmen begynner veldig rolig , særlig i Directors Cut-versjonen som nok er minst en halv time for lang. Med andre ord anbefaler jeg å se originalversjonen om du vil se filmen.

Konseptet er svært kult i filmen. Det å stimulere den menneskelige hjerne slik at den kan utnyttes bedre, er jo en artig tanke. Det samme gjelder å lage en dataverden som kan besøkes ved Virtual Reality. Dette fungerer med andre ord som en slags primitiv Matrixverden, og noe som virkelig er kult nok til å basere en film på. Men når filmen først settes i gang, så blir det mye baller i luften. Filmen er riktignok litt småkul når den først kommer i gang, før den tar litt for mye av. Da blir ting bare litt for rart og mindre engasjerende. Jeg merker mot slutten at jeg bare vil at filmen skal ta slutt, så jeg jeg kan gjøre mer fornuftige ting.

Resultatet av filmen er blitt noe veldig B-film-aktig, med litt teknologi, dårlig skuespill og noe nakenhet. Skulle virkelig ønske at denne filmen hadde mer krutt å komme med, fordi dette burde fått en bedre skjebne. Effektene er jo helt grei for å være fra tidlig nittitall. I begynnelsen av filmen brukes en del effekter som filmen mestrer greit, men mot slutten av filmen blir effektbruken riktig så slitsom. Da får vi en orgie i dårlige visuelle effekter som gjentas til det kjedsommelige. Det er forsåvidt helt greit å bruke en effekt som deler opp en mann i masse kuler, men det er svært lite imponerende å se slikt i dag. Jeg blir litt sliten av de simple effektene. Jeg føler også at slutten av filmen bruker for mye effekter.

I rollene finner vi en tynn Pierce Brosnan som forskeren og Jeff Fahey som Jobe. Dette er ikke en film der skuespillerprestasjonene ikke er helt på topp, uten at det gjør alt for mye. Regissøren bak dette heter Brett Leonard og hans karriere har ikke akkurat tatt av, men han har jo fått lov å lage noen filmer senere som eksempelvis Highlander 5 - The Source. I Gressklippermannen er ikke regien helt den beste og den har stort forbedringspotensiale.

Denne filmen er en film mange synes var kul på begynnelsen av 1990-tallet. Dessverre har dette tapt seg en del igjennom årenes løp. Selv om denne filmen ikke er det helt store, er det noe ved den som gjør den litt kul å se likevel. Konseptet er det som trekker filmen opp fra gjørmen. Det er kult at å se et konsept med forening av maskin og menneske. Gjennomføringen blir riktignok litt for dårlig. Det er ikke akkurat topp underholdning, selv om filmen til tider føles litt interessant. Men som sagt så blir dette litt for mye mot slutten. Om filmskaperne hadde greid å begrense seg litt, kunne dette blitt mye bedre. Alt i alt er dette nesten bare dritt, men konseptet drar dette opp på en svak treer. Men dette kan absolutt være en joker om du liker teknologisk sci-fi.