Året er 2011. Global oppvarming har tvunget verden til å finne en løsning på oppvarmingen for at ikke kloden skal bukke under. Løsningen har blitt å avle fram noen planter ved hjelp av genteknologi. Disse plantene kalles Triffider og produserer en forurensningsfri olje som skal løse verdens energibehov. Det er bare det plantene har fått forkjærlighet for kjøtt og de er ganske slu. De prøver alltid først å paralysere sitt offer med å stikke offrene i øynene slik at de kan forgifte og spise sine offere. Men verden føler seg helt trygg da Triffidene er trygt plassert på godt bevoktede plantasjer. I tillegg er hanplanten og hunplanten separert slik at de ikke skal formere seg.

Alt virker trygt helt til et meteor-regn lager et slags nordlyslignende show på himmelen. Nesten alle har betraktet fenomenet som helt trygt, men som viser seg å ha en lei bieffekt. De som har sett på metroene er blitt totalt blinde. Det blir totalt kaos når nesten alle er blitt blinde, og når alt blir kaos slippes Triffidene ut av en planteverner. Det er da duket for en ny tid. Det er blitt Triffidenes dager når blinde mennesker krabber rundt som enkle offere for de glupske plantene. Nå er det opp til menneskeheten å takle den nye krisen som plutselig er kommet over dem...

Dette bygger på en bok av John Wyndham fra 1951. Jeg må si jeg hadde gledet meg en del til å se denne miniserien. Fra før hadde jeg hørt NRK radioteaterets versjon av stoffet tilbake på nittitallet da jeg var barn. Konseptet i miniserien er svært solid utgangspunkt å basere en lengre filmsak på. Det er noe med denne postapokalyptiske verdenen som virker så forlokkende. Faren truer hele menneskeheten når glupske planter overtar rollen som klodens herskere.

Det er også en skremmende tanke og faktisk litt å tenke i begynnelsen av miniserien. Hvordan ville jeg oppført meg om jeg var menneske i denne nye dystre verdenen der alt føles som kaos? Det blir også en del problemer knyttet til etikk i miniserien. Det fordi verden plutselig er blitt full av blinde mennesker. Hvordan skal de behandle dem? Det er jo slik at de åpenbart ikke kan redde alle, fordi det er så få seende igjen i verden. Serien fokuserer med andre ord på hvordan menneskeheten skal organisere seg og forsøke å finne løsninger på interne problemer og kjempe mot de glupske Triffidene.

Nå tenker du kanskje at dette hørtes utrolig kult ut og det er det også i begynnelsen. Riktignok gir serien noen litt enkle løsninger reint manusmessig, men jeg aksepterer dem. Likevel føler jeg at disse kanskje kunne vært løst annerledes for å få troverdigheten opp i begynnelsen. Dette er dog ingenting å tenke på, for etter hvert kommer det løsninger som virker billigere og billigere.

Det blir litt for lett å se hvor dette bærer hen. I mange scener skjønner jeg hva som kommer til å skje, selv før scenen har kommet skikkelig igang. Serien benytter de fleste klisjeer som finnes der ute, særlig ut i fra et slikt scenario. Det er nesten litt trist å se hvordan filmskaperne ikke klarer å utnytte alt materialet og det kule konseptet de åpenbart satt på. Dette kunne blitt noe magisk med et mildt sagt fascinerende scenario. Men dessverre er det masse som skurrer. Mange av karakterene føles helt malplassert i historien. De er hverken interessante og fungerer bare som fyll i serien. Alt for få alt til å vare i hele tre timer lange timer.

Skuespillerne er okei satt sammen. I hovedrollene finner vi Dougray Scott (Deep Impact, Mission - Impossible 2 og Ripley's Game) og Joely Richardson (Patrioten og Event Horizon). De føles som et greit nok friskt pust. De er ikke akkurat overbrukt som skuespillere og vi får noen greie holdepunkter i miniserien. Vi drar også kjensel på Jason Priestley som jeg ser er blitt eldre siden han spilte Beverly Hills, 90210. I andre roller treffer vi Eddie Izzard (Legenden om Narnia - Reisen til det ytterste hav, Valkyrie og Ocean's Thirteen), Brian Cox (Red, Jason Bourne, Zodiac og Braveheart) og Vanessa Redgrave (Mord på Orientekpressen, Mission - Impossible, Deep Impact og Mistanken).

Sci-fi er nesten alltid kult, om det gjøres på riktig måte. Dessverre blir 'The Day of the Triffids' for enkelt presentert. Det blir som før nevnt litt for enkelt å se hvor det hele bærer hen. Noen karakterer er der kun for å skape en uro i serien, uten at de føles som om de passer helt inn. Konseptet trekker veldig opp, men på den annen kommer det rett fra boken. Jeg sliter veldig når jeg skal sette karakter på miniserien. Jeg ble nemlig greit underholdt den første timen. Etter det falt den et par hakk og tok seg litt opp igjen før helt mot slutten.

Alt i alt er dessverre dette ikke stort å rope hurra for, men miniserien fungerer helt okei for den jevne sci-fi-elsker. Jeg skulle nok ønsket meg litt mer å gripe fatt i. Etter hvert blir alt litt for enkelt. Det blir mange litt billige løsninger til tider. Eksempelvis er jeg litt lei av at en person eksempelvis finner en bil og tror den er reddet, for så å kjøre av veien fordi hun leser kart. Det er under slike scener jeg fortviler over hvor enkelt manusforfatterne må ha hatt det når de skrev dette.

BBC pleier å levere kvalitet og dette er nok ikke godt nok for min del. Jeg er som sagt langt på vei med, men den store opplevelsen fikk jeg ikke. Her ble det bare den første timen som føltes litt gøy å se, etter dette falt engasjementskurven en del hakk. Jeg ble ikke særlig interessert i å se hvordan det hele ender. Jeg velger å gi en knallsterk toer til miniserien, og det nesten utelukkende på konseptets vegne. Resten av serien blir for sped i lengden, og jeg føler ikke at noe stemte som det skulle.