Wayne Szalinski er familiefar og oppfinner. Han jobber med et prosjekt om å lage en maskin som krymper objekter, men han har ikke fått oppfinnelsen helt til å fungere ennå. En dag når nabogutten leker seg med en baseball går den igjennom ruten og treffer maskinen til Herr Szalinski. Ballen slår på maskinen og den begynner å virke. Den krymper nå alle objekter som kommer inn døren til loftsrommet der den står. Når nabogutten og hans bror ringer på for å beklage hendelsen og å få ballen tilbake, blir de alle krympet. Når Herr Szalinski kommer hjem igjen, vet han ikke at maskinen virker. Det gjør at han slår maskinen av og ødelegger den, uten å vite at hans barn nå er bittesmå, og sårt trenger hans hjelp. Barna er så små at Herr Szalinski ikke hører ropene deres. Nå får barna mildt sagt store problemer når de er krympet ned til under vanlig insektstørrelse. Det gjør at de må de bruke all sin kløkt for å overleve i det nye farlige terrenget i og rundt huset...

Alt er jo veldig godt gjennomført rent teknisk sett. Filmen ser utrolig bra ut for sin tid og effektene føles veldig solide og er mildt sagt imponerende. Det er kult å se barna ri på maur og bevege seg i det store gresset. Dette er såpass kult laget at vi fremdeles lar oss fascinere. Filmen oser 'gøyhet' for hele familien og er ganske bra vellykket. For min del kunne dette blitt enda bedre om ikke filmskaperne skulle gi oss så mye humor hele veien. Innimellom er stilen i filmen mildt sagt anstrengt morsom. Det som eksempelvis være morsomt når noen nesten ikke klarer å løfte en vekt. Det er også en del stereotyper som eksempelvis: Hvorfor skal alltid folk ha så rare og irriterende naboer? Er det slik at manusforfattere føler en sterk dragning mot slike skruer i komedier?

Det er litt kult med slike konseptfilmer. Vi får ikke så mye historie, annet at å utforske verden fra mikroskopisk syn. Det skjer også en rekke ting ut i fra dette perspektivet. Jeg storkoste meg når jeg så dette, og innimellom er det stor underholdning, men som sagt så ødelegger det litt med det mindre vellykkede komedieaspektet. Historien er også kanskje smidd over en litt for enkel lest, både med hva som skjer med krympemaskinen og spesielt slutten på filmen som virker som en litt for billig måte å avrunde det hele på. Og det er også en del rare ting i filmen som eksempelvis at barna blir venner med et insekt. Hvordan kan det skje? I Disneyfilmer er jo dette vanlig, men ikke i den virkelige verden.

Rick Moranis, som vi kjenner fra blant annet Ghostbusters, spiller Mister Szalinski. Han passer ganske godt til å spille litt skrudd oppfinner. Matt Frewer spiller den litt klumsete nabofaren Russell. Og han gjør nabofaren på en nesten litt Jim Carrey-aktig måte, bare at han ikke er like dyktig som Carrey, og jeg gremmes mer enn jeg ler av hans komiske talenter. Resten er så lite kjent at jeg ikke gidder å nevne dem.

Joe Johnston sitter i regissørstolen. Dette er hans debutfilm og han gjør faktisk en meget god innsats for å få filmen godt i havn. I ettertid har han laget filmer som 'Jumanji', 'Jurassic Park 3', 'The Wolfman' og 'Captain America: The First Avenger'. Filmen er full av effekter og krever at man klarer å leve seg inn i det nye universet som effektene skaper. Det brukes mye 'blue screen' i tillegg får vi masse modeller. Jeg synes filmskaperne har gjort en god jobb og utnyttet effektene til det fulle for å skape illusjonen om krympende barn. Også modellene ser veldig ekte ut.

Oppsummeringsmessig vil jeg si at dette er som en familieversjon av en Jurassic Park-lignende film alla 1989. Dette er nok det kuleste effektmessig en film kunne på denne tiden. Men som sagt, mangler det noe fra å levere like bra hele veien. Filmen er langt i fra like god som den første Jurassic Park-filmen på flere fronter. Men dette var sabla gøy til tross for at den er litt for enkel til tider. Jeg ender her på en firer for en film, som til tider underholder og imponerer med sine massive filmeffekter.