Wayne Szalinski er forsker og denne gangen jobber han med å lage en maskin som forstørrer objekter. Maskinen virker som vanlig ikke helt, og en dag tar han med seg to av sine barn til laboratoriet. Der forsøker Wayne å bruke en flaskebunn for å endre litt på laseren og benytter hans yngste sønns lekekanin som objekt å forstørre, men akkurat da laseren treffer kaninen har sønnen Adam rukket å løpe etter lekekaninen sin. Først ser det ikke ut som om laseren har gjort noe med dem, men da Adam og hans lekekanin kommer i kontakt med elektomagnetiske felt, blir både Adam og hans kanin bare større og større...

Dette er oppfølgeren til suksessen, ‘Kjære, jeg krympet barna’. Filmen begynner med en introduksjon som ligner litt på den vi kjenner fra Pink Panther-filmene, bare at rollefigurene er byttet ut med familien Szalinski. Når først filmen kommer skikkelig igang, følger vi historien noen år etter det som hendte i forrige film. Barna er blitt større og Amy drar bort for å begynne på college. Nick er begynt å interessere seg for jenter. I tillegg har de begge fått en lillebror i Adam, som bare er et par år gammel. Naboene er borte, fordi familien Szalinski har flyttet til et nytt hus. Filmen sentreres rundt Adam, faren Wayne og broren Nick og hans kjæreste Mandy.

Konseptet er jo endret litt. Det var veldig moro å se de forminskede barna og hva er vel da mer naturlig å forstørre noe i denne oppfølgeren. Filmen skaper med det litt av et babymonster. Alt er riktignok effektmessig svært godt gjennomført og det er imponerende hva filmskaperne har fått til. Men dessverre for denne filmen, er ikke det å forstørre et barn like kult som å forminske dem. Dette har sine stunder, men dessverre er ikke like underholdende som i første omgang med forminskning.

Heldigvis er ikke komedien denne gangen ikke like flau. Særlig om vi ser bort i fra hvor lett damene besvimer og detter som fluer ned på gulvet. Det er jo litt forbedring på det punktet, men alt i alt føles dette som en litt for enkel historie som bare brifer med 'blue screen'-effekter. Historien er også litt i det enkleste laget. Vi vet hele veien hvordan det hele vil ende. Som familiefilm er jo dette helt greit. Den er moralsk sett veldig trygg å se sammen med barna. Dette er nok ikke noe for de aller yngste, og passer nok best for barn i skolemoden alder og litt eldre.

Filmen har også byttet regissør siden sist. Denne gangen er det Randal Kleiser som står for regien. Han er jo vant til å lage familiefilmer og har fra før laget 'Flight of the Navigator' og 'Ulvehunden' i tillegg til ungdomsklassikeren 'Grease' fra 1978. Han har med dette en god del erfaring med effektfilm og drar denne filmen greit i land. I alle fall nok til at filmen ble sett av et større antall, både på kino og på video.

Filmen er veldig severdig og litt gøy, selv om den ikke føles som den beste filmen. Det er som sagt effektene som utgjør det beste med filmen. Jeg skal innrømme at dette faktisk til tider var like underholdende som i første film. Filmskaperne gjør en del poenger ut av å forstørre en unge og lager til slutt et monster ut av ham. Slutten er også litt King Kong-aktig, selv om ingen kommer til skade.

Om du likte den første filmen, er dette nok noe du også godt kan se. Kan dog ikke helt fatte hvorfor filmen har fått så dårlig rating som 4,7 på IMDB, for så dårlig er den virkelig ikke. Kanskje det er masse veslevoksne ungdommer som har stemt på den, og de føler seg for voksen for filmen. For min del triller jeg en sterk treer for dette som var litt ned fra forrige film, men likevel såpass underholdende at jeg godt kan se dette igjen. Jeg liker godt spiriten til filmen og de må ha hatt det utrolig gøy nå man laget dette. Med andre ord føles dette som enkel, fungerende og tanketom underholdning.