Vi hopper inn i filmen i juni i 1982. Israel angriper palestinske stillinger i Libanon med fly. Oppdraget er å rydde opp restene av det flyene ikke fikk med seg. Vi følger fire unge soldater som har i oppgave å styre en tanks. Deres oppdrag blir å ødelegge all motstand på deres vei...

Filmen føles meget spesiell. Det fordi hele filmen er filmet fra de fire unge mennene i tanksen sitt perspektiv. Det vil si at vi får bare se hva som skjer inne i tanksen og gjennom tanksens sikte. Det har jo vært noen filmer som forsøker begrense området for filmens historie som eksempelvis Buried eller Phone Booth, men dette er gjort på en helt annen måte. Det er krig og ting blir veldig klaustrofobisk til tider. Det gjør at vi virkelig setter oss inn i hvordan det må være å være stridsvognpersonell i krig.

Hvis jeg skal sammenligne dette med noe så blir det mest anliggende jeg kan tenke meg er den tyske ubåtfilmen Das Boot fra 1981. Men her er det som sagt dratt enda litt lenger. Det fordi vi bare får se ting inne fra tanksen. All informasjon fra omverden kommer enten gjennom radioen i tanksen eller folk som kommer ned i tanksen og gir spesifikke ordrer.

Du lurer kanskje på om denne filmen fungerer? Eller om den har nok underholdningsverdi oppi alt dette enkle fortellergrepet? Joda, dette begynner veldig solid og jeg blir tilfredstillende underholdt i det friske konseptet. Tanksen er i krig, og vi blir vitne til en del action. I tillegg får vi oppleve litt av krigens bakside. Det gjør at det blir en del sterke scener som setter spor etter seg. Jeg skjønner at krigspersonell ikke har det lett. Det er et svart lite område inni blikkboksen og der skal de sitte dag ut og dag inn i all denne varmen. De må gå på do, de må sove og de må konsentrere seg maks når krigens handlinger tordner rundt dem. Og ikke minst hva som skjer når de blir skutt på.

Regissør Samuel Maoz har klart å lage en meget interessant film. Han har selv opplevd krigen som ung mann, og klarer virkelig å sette sitt personlige preg på filmen. Dette føles litt lignende som den animerte 'Vals med Bashir' fra 2008, bare at filmen ikke er fult så kunstnerisk. Stemningen i filmen er også veldig guffen slik jeg er vant til i sterke krigsfilmer. Dette blir ikke mindre intenst av den grunn at vi bare følger en tanks istedet for soldater i felten.

Jeg elsker klippingen som er meget godt gjennomført. Nå viste jeg jo ikke at denne filmen bare skulle foregå i en tanks, men ble veldig imponert over variasjonsmulighetene Maoz benytter seg av gjennom dette meget snevre konsept. Vi får se alt ut av tanksen gjennom siktet til skytteren på tanksen, og det er imponerende hvor virkningsfullt dette er.

Alt i alt var dette en veldig annerledes krigsfilm, som vi ikke finner så veldig mye lignende til. Dette er svært kreativt laget og filmskaperen får mye ut av veldig lite. Budsjett har nok ikke vært allverdens, men heldigvis merker vi ikke dette på filmen. Her er alt solid gjennomført ned til minste detalj. Filmen er jo noe sær igrunnen. Den passer nok best for deg som har sett veldig mye film og liker å variere i hva du opplever også utenfor det ‘trygge’ Hollywood-universet.

Troverdigheten rundt filmfortellingen er svært god. Det er litt friskt å se en film fra Israel, til en forandring. Jeg må si at jeg likte dette meget godt. Filmen faller riktignok litt mot midten, men ikke så mye at det ødelegger underholdningsverdien nevneverdig. For min del er dette en grei femmer for en film som tørr å være annerledes og forsøker å komme opp med en ny måte å vise krigshandlinger fra. Om man liker gode krigsfilmer, er dette helt klart noe å få med seg.