Phil ble født et blankt ark. Han trodde han kontrollerte sin egen skjebne, men så møtte han sin far Buck, som gjorde alt for at gutten skulle bli god i idrett. Phil var aldri den fødte atlet. Da han gikk på college forsøkte han likevel å bli den beste for blidgjøre faren. Men det holdt ikke til annet enn et sleivete og skjebnesvangert spydkast som treffer han kommende kone. Ni måneder senere får de en sønn sammen og kaller ham for Sam. Faren skal ikke være noe dårligere og har fått seg en ungfole av en dame. Han får til og med en sønn på samme dag som Phil. Disse guttene vokser opp som rivaler innenfor fotballen. Etterhvert blir de stjerner på hvert sitt lag som trenes av deres respektive fedre. Det er bare det at det er stor forskjell på lagene og det beste laget i serien er det Phils far som trener. På siste plass i ligaen finner vi Phils lag Tigers. Men med Phil tar sin oppgave svært alvorlig og forsøker å få laget til transformeres til vinnere. Han er nemlig villig til å gå svært langt for å forsøke å endelig ta innersvingen på faren...

Dette var en film som jeg plukket opp utelukkende fordi Will Ferrell spilte i den. Ferrell er en ganske artig fyr som også pleier å spille i mange dårlige komedier i tillegg til en og annen hit innimellom. Men dette var ingen vinnerfilm, selv om kanskje fotball-laget gjør det. Vi snakker om en meget tradisjonell film som følger sportsfilmformelen til punkt og prikke med litt flau humor med på kjøpet. Og dette med på kjøpet er det eneste jeg ser filmen for. Dessverre lider filmen av et for snevert konsept. Det blir bare fullt av klisjeer. Filmen er også totalt blottet for spenning og det gjør at mitt engasjement for filmen avtar i takt med de dårlige vitsene. Filmen klamrer seg bare fast til sin stjernerekke og trygler og ber om at det er nok til at folket vil se filmen, og de har kanskje gjort noe riktig når jeg lar meg lure.

Så er dette noe særlig morsomt? Tja, hva skal jeg si. Det er ingenting i filmen du ikke har sett fra før. De fleste spøkene er svært middelmådige og får ikke fram et smil på munnen min en gang. Men det kommer noen morsomme øyeblikk etter hvert. Det hele begynner litt plump, men dette blir en helt okei familiefilm etterhvert. Filmen er morsomst når når den er mest politisk ukorrekt. Da får vi se fotballtreneren som skiter i barna og bare går for å vinne fotballkamper. Men i det store og det hele er nok dette barnas film. Det er med andre ord en del tegneseriekomikk underveis som rette og slett blir litt for teit for voksne.

Robert Duvall er som vanlig et stødig valg til en hver rolle. Det er tøft å se den etter hvert aldrende stjernen spille en ekkel far og selvsikker vinnertype. Han har mest for vane å spille goodguy med sjarme, og her får vi se ham som den irriterende selvgode motparten. Men i hovedrollen finner vi Will Ferrell som ikke har mye komikk i seg. Han er god på fysisk komikk og redder ofte stumpene i de halvdårlige komediene som han spiller i. Litt slik som Chevy Chase også gjorde en del av. Det er også tilfelle med denne filmen. Hadde det ikke vært for Duvall og Ferrell, hadde dette blitt veldig lite severdig.

Dette er jo litt tradisjonelt på flere plan. Men er filmen fremstår som en passe trygt valg for den jevne barnefamilie, med folk i skolemoden alder som kan lese og liker fotball. Filmen forsøker også å gi en moralsk leksjon underveis, som foreldre kanskje setter pris på at barna skal få. Om du liker enkle komedier så er dette helt okei. Dessverre blir dette ikke stort å gripe fatt i for den mer voksne titter. Jeg forventer mer av dette man Will Ferrell sitter i førersetet, fordi jeg vet hva han kan gjøre når han får mer ideelle forhold. Jeg ruller en svak treer for dette som framstår som en film som var føltes til nød grei å se. Selv for Will Ferrell-fans, så er ikke dette noe du må se. Det finnes en god del filmer som gjør alt en god del bedre enn dette, og særlig svikter også det viktigste av alt, nemlig humoren.