---

Terningkast:


Ingress:
Jim Carroll er en anerkjent musiker og poet, ikke minst på grunn av de sjølbiografiske dagbøkene sine fra tida da han vokste opp. Filmen The Basketball Diaries er basert på dagboka hans fra han var mellom tolv og seksten år.

Anmeldelse:
Jim Carroll er en opprørsk tenåring med to virkelig store talenter; skriving og basketball. Han er stjernespilleren på laget, og bærer alltid med seg dagboka si som han skribler notater og dikt i. Han har også vikla seg inn i et nettverk bestående av dop og kriminalitet. Filmen er basert på dagboka til poeten Jim Carroll fra tidsrommet 1963 - 1966.

Det er alltid litt kinkig å skulle vurdere en film fra en helt nøytral synsvinkel når man har lest sjølbiografien det hele er basert på, men jeg skal innrømme at det hjelper en hel del når filmen tross alt er såpass forskjellig fra utgangspunktet. Grunnhistorien er den samme, men det hele har blitt gjort mer kronologisk, oversiktlig og i det hele tatt bedre tilpassa filmmediet, noe jeg trur tross alt har vært fordelaktig, til tross for at det har innebåret å flikke litt på historien her og der.

Likevel, forandringene til tross, jeg sliter litt med å virkelig komme innunder huden på personene vi presenteres for. Filmversjonen av Jim Carrols pubertetsmemoarer har beleilig nok smelta de utallige karakterene vi i dagboka introduseres for sammen til noen få, men likevel har jeg problemer med å skille dem fra hverandre og bli kjent med dem hver for seg. De blir liksom bare noe som surrer og går i bakgrunnen for å forklare hovedpersonens handlinger og reaksjoner. Og ved nærmere ettertanke, gjelder ikke dette bare bikarakterene, men egentlig en god del av de ulika tinga som reint konkret skjer og. Mulig dette er noe jeg sier bare fordi jeg har lest det utdypa i bokformat, men jeg føler litt at vi bare så vidt sveiper innom knagger som er ganske viktige for historien i sin helhet.

Men med dét sagt, så greier jeg ikke å mislike denne filmen ene og alene på grunn av det vanvittige skuespilltalentet Leonardo DiCaprio viser. Da filmen kom ut i 1995, var han bare tjueén år - samme alder som undertegnede - men spiller like fantastisk i denne filmen som det han gjør den dag i dag. Det er ikke vanskelig å forstå åssen han litt seinere blei tilbudt roller i de velkjente Romeo + Juliet og Titanic. Han er en nonchalant eplekjekkas, han er en hysterisk junkie, han er en følsom tenåringsgutt, alt med like stor overbevisning. Scena der han trygler mora si om penger mot slutten av filmen, er aldeles hjerteskjærende.

Dette er en god historie med en fantastisk hovedrolleinnehaver. Da er det synd at den er litt slurvete på andre områder, men dette har likevel blitt verdt å se. Kult å se at også sjefen sjøl, Jim Carroll in person, dukker opp i en birolle.