Hannah Arendt er et tankevekkende portrett av en sterk kvinne, som med et mer konsentrert fokus hadde fått kinotaket til å løfte seg.

Det er tidlig sekstitall, og den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt, bosatt i USA etter å ha flykta fra en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig, sender et brev til The New Yorker der hun ber om å få dekke rettssaken mot krigsforbryteren Adolf Eichmann. Eichmann blei kidnappa i Argentina og bortført til Israel for å bli stilt overfor en jødisk domstol. Under rettssaken blir det derimot tydeligere og tydeligere for Hannah at dette er mye mer komplisert enn noen annen rettssak verdenssamfunnet tidligere har vært borti. Resultatet av tankene hun gjør seg opp, publiseres i en artikkel som skaper en kraftigere storm enn det hadde vært mulig å se for seg.

Det skulle bare mangle at en film som tar utgangspunkt i livet til en av etterkrigstidas største filosofer, også er ganske filosofisk i utforminga. Filmen er definitivt på sitt mest interessante når Hannah diskuterer i festlig lag sammen med sine intellektuelle venner, og ikke minst i den nærmest elektriske forelesningsscenen helt mot slutten, når Hannah tar til offentlig motmæle mot all den aggressive kritikken artikkelen hennes har fått. I alle andre scener er dialogen sparsom, musikken i bakgrunnen enkel og diskret, og stillheten og stillstanden det mest talende elementet. Er dette bevisste tenkepauser lagt til av regissør Margarethe von Trotta? Tid til å fordøye tankevirvelen denne filmen sparker i gang? For det er virkelig mye å tenke over. Filmen reiser mange vanskelige og til dels ubehagelige spørsmål. Kan en mann som handla i samsvar med loven dømmes for disse handlingene i etterkant? Er man ond når man bare er et lite ledd i en enorm prosess, hvis sluttresultat udiskutabelt er av den onde sorten?

Men til tross for at det tidvis er tungt filosofimateriale filmen utsetter oss for, er det ikke til å komme fra at disse tenkepausene bleikner i forhold til resten. Det er ganske enkelt ikke så spennende (og med dét mener jeg ikke "actionfylt") for oss som seere å følge med på Hannahs personlige liv. Det var tross alt arbeidet hennes som gjorde henne kjent for omverdenen. Og med det sagt, må jeg få skyte inn helt avslutningsvis at Barbara Sukowa forøvrig gjør ei fabelaktig tolkning av Hannah.

Dette er en film som bør ses av filosofistudenter, forfattere og statsvitere, gjerne som et vorspiel til en påfølgende samtale over rødvinsglass. Her er det utrolig mye tankeråstoff å hente. Filmen kunne med fordel i enda større grad fokusert på det egentlige poenget - som en foreleser i dramaturgi sa til klassen min; "gå dit det brenner!" - men fungerer likevel godt når den virkelig fungerer.