---

Terningkast:


Ingress:

Et advokatpar har forsøkt å få barn lenge, men har ikke lykkes. Når de får tilbudet om adopsjon av en nyfødt jente, slår de til på blunket. De kaller henne Delia og lykken er stor over å endelig få en datter. Etter hvert som hun vokser til, begynner det å skje rare ting rundt den lille jenta. Hun begynner på skolen, har ingen venner og er aldri syk. Får hun konflikter med noen skjer det fæle ting rundt henne. Hvem er Delias egentlige mor og far? Kan Delia være født ond?

Anmeldelse:

Dette er den fjerde filmen i rekken av Omen-filmer. Filmene har ikke akkurat blitt bedre etter hvert som de har blitt spydd ut for å melke det djevelske konseptet. Det nye med denne filmen, er at det er snakk om en djeveljente istedet for den vanlige Omen-gutten. I begynnelsen sliter jeg med hva det er som er galt med henne og hvordan hun passer inn i Omen-universet. Det kommer heldigvis en forklaring etter hvert som filmen ruller mot slutten. I mine øyne kommer dog ikke filmen med nok nytt til at den har så mye misjon.

Jeg lurer på hva filmskaperne forsøker å oppnå med filmen? Alt er så klisjemessig at jeg nesten spyr. Alt begynner i den total harmoni og lykkerus. Det virker som om filmskaperne forsøker å kopiere enkelte elementer fra den første filmen bare denne gangen med en jente. Det gjør at alt blir meget forutsigbart lenge. Med unntak av en liten tvist, føles dette helt bortkastet å prøve seg på. I det store og det hele er dette veldig likt som den første filmen, bare at dette ikke er i nærheten å levere en slik film. Filmskaperne forsøker for hardt og tror de klarer å lage en ny vri på en Omen-film. Det blir også forsøk på å dra inn elementer fra det alternative som healere.

Filmskaperne bruker såpass enkle triks at jeg gremmes. Et eksempel er når en etterforsker skal finne info på et barnehjem. Da får han to klovner komme på døren slik at nonnen som driver barnehjemmet må få dem bort. Imens velter vår venn seg i all den strengt fortrolige informasjonen. Slike scener er det også mange av. Rollefigurene er så erketypiske at du kan lukte dem fra mange mils avstand. Vi får blant annet den litt tykke nøttespisende etterforskeren med grå frakk. Selvfølgelig den lille djeveljenta og hennes foreldre som er lik som de har vært i alle de andre Omen-filmene, bortsett fra at skuespillet er noe dårligere.

Selv om dette er en TV-film, kunne filmskaperne med fordel laget dette litt mer interessant. Når du ser hva Steven Spielberg fikk ut av Duel, vet du at TV-filmer også kan være stor underholdning. Filmen forsøker å være skummel, men den klarer ikke å skremme noe annet enn småbarn. Jeg etterlyser mer spenning i filmen. Alt lider også under veldig dårlig sminke som knapt kunne vært benyttet på klovner. Det får enkelte skremmende scener til å framstå som reine latterkoret. Filmen legger opp til et mysterium som skal løses og har en helt okei historie. Men når vi er kommet til fjerde film, blir jeg litt lei av at folk dør som fluer på mindre kreative måter. Som sagt blir alt veldig klisjemessig. Da er det en litt for liten trøst at du får servert løsningen helt på tampen av filmen. Filmen begynner veldig traust og fortsetter i samme spor. Ting blir bare kjedeligere og kjedeligere, men tar seg noe opp mot slutten. Sammenlignet med alle de andre Omen-filmene, er dette den dårligste produksjonen, og det til tross for at historien faktisk faktisk duger. Men manuset sliter 'big time' og det gjør at filmen fremstår som langt under midt på treet.

Dette er kanskje helt greit om du ikke har sett noe særlig film fra før av. Som grøsser er dette dessverre en skivebom i min bok. Nå er det vel egentlig bare vits i å se den første Omen-filmen (The Omen, 1976) av de gamle filmene. Resten kan med fordel skippes, men om du først har kommet så langt og sett alle de foregående, så blir dette også en ekstra rundingsbøye. Når terningen skal kastes ligger dette og vipper mellom en og to øyne. Jeg velger dog å gi filmen en sterk ener fordi filmen hadde en okei tvist og et greit utgangspunkt i historien sin.